Hvem er tøffest i landet?

Mandag morgen stilte makttrioen Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum og Emilie Enger Mehl opp på Mortensrud politistasjon for å lekke massivt fra sitt eget statsbudsjett. At politiet blir en budsjettvinner i høst, har virket åpenbart en stund.

Tirsdag formiddag brukte Jonas Gahr Støre så godt som hele sin tale til Arbeiderpartiets landsstyre til å varsle en tøffere linje mot kriminelle. Han ropte et varsku om grov voldskriminalitet blant unge, og overrasket sine egne med å være så tydelig.

Onsdag reiser Frp-leder Sylvi Listhaug Sylvi Listhaug til Danmark for å lære å bli tøff i klypa, og hun kan koste på seg et ekstra bredt smil.

Lissepasning til Listhaug

For nå snakker alle om at gjenger skal knuses, smykker og dyre biler skal inndras, fotlenker skal deles ut og unge skal straffes hardere.

Det kan knapt tenkes en sak som passer Frp-lederen bedre.

Vi ser på de mange lokale meningsmålingene etter sommeren at Frp er i støtet, og tar velgere i stort monn fra Ap, Høyre og ikke minst Sp. Det begynner å minne om en reprise av valgkampen i 2021, bare at rollene er snudd på hodet.

Da snakket alle partiene om distrikt og hørtes ut som Vedum light, men velgerne foretrakk originalen, Sp.

Nå har nok strategene i Ap selv tenkt tanken om at de flytter debatten over på høyresidens banehalvdel. Når de likevel gjør det, er nok det fordi de knapt har noe valg.

Politikk er ikke reality-show, men hard virkelighet. Det som bekymrer velgerne, må oppta politikerne. Uansett om det er en sak de har høy troverdighet på, eller ikke.

Opp med hendene

Det mest minneverdige øyeblikket under årets partilederdebatt i Arendal, var da programleder Fredrik Solvang spurte om det var en sammenheng mellom innvandring og kriminalitet.

At Listhaug strakk armen høyt til værs, var som forventet. Mer oppsiktsvekkende var det at Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum ikke nølte med å rekke opp labbene.

Legg til at liberale Abid Raja (Venstre) har skrevet bok om mislykket integrering og enda mer liberale Sveinung Rotevatn (også Venstre) vil stramme inn innvandringen. Han uttaler til Klassekampen at vi har vært for optimistiske når det kommer til integrering.

Det har på kort tid skjedd et lite paradigmeskifte i den norske innvandrings- og kriminalitetsdebatten.

For få år siden ville det vært nesten utenkelig å koble innvandring og kriminalitet, og Venstre-toppene brukte mye av sin ledige tid på å fordømme Sylvi Listhaugs menneskesyn.

Nå høres de alle litt ut som Listhaug-light.

At denne kursendringen skyldes økningen i grov vold, særlig blant unge, er det liten tvil om. Lite skaker opp folk så mye.

Når politiet varsler om illevarslende trendbrudd, og man ukentlig leser om knivstikking, skyting og vipps-ran i avisene, gjør det noe med trygghetsfølelsen.

Og for å sitere statsminister Støre: Ingenting er viktigere enn folks trygghet.

Selv folk som har vært godt plassert i sosialdemokratiet og på venstresida, føler nå utrygghet for oppvekstvilkårene til ungene sine.

Og de er lei av at problemene blir «forklart i hjel». Derfor vekker det gehør når Støre sier at verken «trangboddhet, arbeidsledighet eller æreskultur kan unnskylde kriminelle handlinger».

Det er strengt tatt mest overraskende at dette ikke provoserer de innvandringsliberale i partiet mer. Selv om de sukrer budskapet med at de vil være «like tøffe med årsakene til kriminalitet».

Hvordan svenskene totalt mistet kontrollen og er blitt et kjerneområde i Europa for kriminelle gjenger, tjener til skrekk og advarsel. Nå kan man ikke ta seg råd til «å følge situasjonen nøye», som bruker å være politikernes standardsvar når de ikke vet hva de skal gjøre.

Samtidig viser holdningsundersøkelser at folk er mindre positive til innvandring.

Del av en europeisk bølge

Disse endringene skjer ikke i et vakuum. I de fleste europeiske land er innvandringspolitikk det som engasjerer velgerne mest. Det er en utbredt opplevelse at mange land har mistet kontrollen på innvandringen.

Det er ikke bare debatten som har flyttet seg hit. Det har også konkurransen om hvem som har de beste løsningene. Mange er med i kampen.

Frp har vært der lenge. Høyre har flyttet seg et steg til høyre i justis- og innvandringspolitikken i sitt nye partiprogram. Både Ap og Sp har meldt seg på, med ord og handling.

Der burde Senterpartiet sitte med gullkortet. Ved å ha både forsvarsministeren og justisministeren i regjering, burde de kunne legge premissene og høste troverdighet på å gi oss tryggheten tilbake.

Kontrasten mellom politiet og Forsvaret kunne knapt vært større. Der politikerne står skulder ved skulder om rekordsatsing på Forsvaret, minner justispolitikken mest om gjørmebryting om både tiltak og historiefortelling.

Best på fest

Den som burde ha alle forutsetninger for å aksle ledertrøya, justisminister Emilie Enger Mehl (Sp), sliter med å ha den autoriteten og tydeligheten som skal til for å vinne debatten.

Selv om Sp kommer med tiltak og store penger, henger det fortsatt ved partiet at de har framstått mest opptatt av å gjenåpne lensmannskontor.

Dessuten er det ikke bare mellom partiene det foregår en kamp om å være mest mulig «tough on crime». '

Det foregår åpenbart en intern konkurranse innad i regjeringa om å være den tøffeste. Så langt har Ap-toppene overskygget Sp i regjering, både i synlighet og tøffe budskap.

Kun på rusfeltet har Sp hjemme alene-fest.

Og det er definitivt en fest av det kokainfrie slaget.

Ut på tur - igjen

Der Sylvi Listhaug ble fotfulgt av mediene og utskjelt av politiske motstandere da hun dro til Rinkeby for å lære om svenske tilstander i 2017, møtes det nå med et skuldertrekk at hun nå reiser til København for å lære dansk strenghet.

Både Sp og Høyre har allerede vært i Danmark for å lære å bli hardere i klypa. Forslag og utsagn som Frp tidligere har vært ganske alene om, begynner å bli allemannseie i det politiske Norge.

Men Listhaug kan likevel smile hele veien til København.

Så langt er vel de færreste i tvil om hvem som er tøffest i landet her.