Hvem er det egentlig som holder hjulene i gang?

Torsdag så jeg Debatten på NRK, der de snakket om lønnen til Helse Nords toppsjef, Marit Lind. Jeg må ærlig si at jeg ble sjokkert. Hvordan kan politikerne tillate at en statlig direktør tjener mer enn helseministeren selv? Det gir ingen mening. Vi snakker om et offentlig helsevesen – finansiert av fellesskapet – og likevel er forskjellen mellom topp og bunn større enn noen gang.

Det som provoserte meg mest, var at Helse Nords egen kommunikasjonsdirektør ikke engang ville kommentere saken. Ironisk. En person som får betalt for å kommunisere, nekter å snakke med redaktørstyrte medier som NRK. Når folk i maktposisjoner ikke vil svare for seg, mister de troverdighet. Helsevesenet skal handle om åpenhet, ansvar og tillit. Hvor ligger tilliten i dette tilfelle?

Argumentet for de høye lønningene er alltid det samme: «konkurransedyktig lønn» og «spesiell kompetanse». Men hva med oss som står på gulvet – helsefagarbeidere, helsesekretærer, sykepleiere og annet helsepersonell? Uten oss stopper alt. Det er vi som står nær pasientene, som redder liv, som dekker vakter når bemanningen kuttes, og som sørger for at pasientsikkerheten opprettholdes. Likevel er det på toppen pengene flyter, mens de som gjør jobben, må kjempe for rettferdig lønn og gode arbeidsvilkår.

Helsevesenet må gjenspeile verdiene det bygger på: omsorg, tillit og rettferdighet. I dag speiler det noe helt annet – forskjeller, makt og stillhet fra toppen. For hvem er det egentlig som holder hjulene i gang? Det er ikke direktørene i toppetasjen, men de som møter pasientene ansikt til ansikt hver dag.