Hvem bestemmer når det neste skuddet kommer?

Etter det første skuddet kommer alltid det neste spørsmålet – hvem bestemmer når unntaket blir regelen? Hvem bestemmer når det neste skuddet kommer? Det skriver Morten Kinander. Bildet: Folk samler seg i Salt Lake City for å hedre Charlie Kirk etter at han ble drept 10.september. Foto: Scott G Winterton / AP / NTB

Utah viste at selv i åpent, sivilt rom kan volden trenge seg inn og true rettsstatens grunnvoller.

Da høyresideagitatoren Charles Kirk ble drept i går kveld, satt jeg på bar på Portobello Road i London og leste Carl Schmitts «Die Diktatur». Carl Schmitt var den tyske statsrettsmannen som mer enn noen har tematisert selve unntakstilstanden gjennom skillet mellom venn og fiende.

Skuddet som drepte Kirk, falt på Utah Valley University, midt på lyse dagen i en sivilisert diskusjon med studenter. Kirk var på podiet og gjorde det han hadde gjort i over et tiår – mobilisert unge konservative amerikanere, til tider med hard retorikk. Blodet som pumpet opp fra halsen hans – tilgjengelig for hele verden minutter etter – var konkret. Men det var også metaforisk. Politiske kuler dreper mer enn de menneskene de treffer. Veldig ofte er det de dreper, rettsstaten.

Lang liste

Kirk ble drept i en tid hvor den amerikanske presidenten allerede har fått tildelt og benyttet uvanlig store konstitusjonelle fullmakter over byer og stater. Men USA har vært i tilsvarende situasjoner før.

På 1960-tallet satte presidenten nasjonalgarden inn mot protester på universiteter og drepte studenter, og i en tid virket det som om politiske attentater var regelen, ikke unntaket.

Listen over drepte amerikanske politiske aktører er uhyggelig lang, fra president Abraham Lincoln via John F. Kennedy og Robert Kennedy, og borgerrettighetsforkjemperne Martin Luther King og Malcolm X. Og nå til Kirk. For ikke mange måneder siden var også den amerikanske presidenten Donald Trump en hårsbredd fra å være ett navn til på listen.

USA klarte seg. Men det gjorde ikke tilsvarende realiteter i Tyskland, litt over 30 år tidligere, da rikspresident Papen tok kontroll over Preussen med grunnlag i artikkel 48 i Weimar-forfatningen. Kort tid etter var Hitler diktator. Og nå, i 2025, har volden funnet sin vei til universitetsdebatter, nettopp de stedene hvis identitet har vært at motstand og ideologisk uenighet skal håndteres med argumenter.

Forholdet mellom rett og politikk

Carl Schmitt er kjent for uttalelsen: «Souverän ist, wer über den Ausnahmezustand entscheidet: «Suveren er den som bestemmer over unntakstilstanden.» Ordene smakte av rust og blod, samme smak som alltid henger i luften før demokratier dør.

Det er en særegen form for historisk døvhet som får folk til å tro at politiske attentater er isolerte hendelser, enkeltpersoners galskap uten større konsekvens. Som om skuddet i Sarajevo 1914 ikke dro hele Europa ned i avgrunnen. Som om mordet på den tyske utenriksministeren Walter Rathenau i 1922 ikke var en forsmak på det mørket som skulle svelge Weimar-republikken. Hver politisk kule bærer med seg en beskjed: De normale spillereglene gjelder ikke lenger, uansett hva skytterens reelle motiver måtte være. Det er dette som er den politiske terrorens essens.

Hva Schmitt forsto bedre enn noen, er at i slike tilstander kan ikke retten stå imot politikken, eller nærmere sagt den som er politisk suveren. Han så at skillet mellom rett og politikk var en illusjon vedlikeholdt av liberale demokratier i fredstid.

Når krisen kommer, og krisen kommer alltid, er det ofte politikken som bestemmer hva som er rett, ikke omvendt. All verdens folkerett og traktater kan ikke gjøre noe med det. Rikskansler Franz von Papen trodde han brukte loven mot sine fiender. I virkeligheten gravde han både sin egen og rettsstatens grav.

Den store statsrettslige debatten etter det såkalte 22. juli-kuppet til Papen var om hvem som sto øverst: en formell og upersonlig – og dermed ansvarsløs rettsnorm – eller en konkret, politisk person. Grunnloven mot presidenten. Retten eller politikken. Papens korte seier var den tyske forfatningsdomstolens godkjennelse. Den lange seieren var den motsatte: Tanken om rettsnormens suverenitet. Sterke grunnlover med sterke forfatningsdomstoler ble oppskriften etter den annen verdenskrig.

Konstruksjon av omstendigheter

Men det tok Adolf Hitler bare måneder å forvandle den tyske forfatningsdomstolens presedens til sitt eget våpen. Riksdagsbrannen i februar 1933 ga påskuddet, men grunnarbeidet var allerede gjort. Unntakstilstanden var blitt normalisert. Grunnloven var blitt redusert til et stykke papir man kunne ignorere når omstendighetene krevde det. Og omstendighetene, som enhver demagog vet, kan alltid konstrueres. Om det er en høyre- eller venstreradikal, eller en høyre- eller venstresidepresident som blir skutt, har ingen betydning i denne sammenhengen.

Det mest skremmende med politiske attentater er ikke volden i seg selv, men normaliseringen som følger. Først sjokket, så forklaringene, så rettferdiggjøringene, så bortforklaringene om at dette er nettopp slik «de andre er». Og til slutt aksepten av at dette er sånn det er nå. Weimar-republikkens borgere våknet ikke en dag og fant seg selv i et diktatur. De gled sakte inn i det, ett attentat, én massakre, én unntakstilstand, én suspensjon av normale prosedyrer om gangen.

Skuddet som drepte Kirk, er ikke det første tegnet på at noe er galt, men det kan være et vendepunkt – øyeblikket hvor teoretiske debatter om politisk vold, hvor retorikk om oss og de andre, venn og fiende blir til virkelighet.

Oss og dem

Historien gjentar seg ikke, men den rimer. I dag, mens nyhetene om Kirk fortsetter å strømme inn, hører jeg ekkoet av Schmitt: Vi kan gjerne innbille oss at alt kan løses mellom de beste argumenters kamp, men i bunn og grunn deler vi verden opp i venn og fiende, oss mot dem. Politiske attentater fører oss fra det ene til det andre.

Spørsmålet er om den kunnskapen er nok til å stoppe oss fra å vandre samme vei igjen. Om Amerika kan motstå fristelsen til å svare vold med vold, unntakstilstand med unntakstilstand, venn mot fiende. Eller kanskje er vi på vei inn den politiske eksistensialismens tidsalder.

Hva vil skje?

Nå venter vi på hva kommer etterpå. For noe kommer alltid etterpå. Det er det Schmitt lærte oss, det Weimar viste oss, det historien forteller oss om og om igjen: Etter det første skuddet kommer alltid det neste spørsmålet – hvem bestemmer når unntaket blir regelen? Hvem bestemmer når det neste skuddet kommer?

Poenget til Schmitt: Vi har det liberale demokratiet, og vi har «det andre». «Det andre» er politisk eksistensialisme, og det kommer ofte sammen med attentatene. Da er det alle mot alle. Venn mot fiende. Vinn eller forsvinn. Være eller ikke være. Plutselig krever dine venner at du må ta side.