Hva skjer? Det så ut som han løp i et basseng.

VM ble en skikkelig nedtur for gullhåpet Karsten Warholm. Foto: Heiko Junge, NTB

TOKYO: Skal det bli husket som mesterskapet som gikk så galt?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger. Les mer her.

Ansiktene er de samme, men det er som om beina tilhører noen andre.

Norske stjerner synker sammen på friidrettsstadion i Tokyo. Medaljesjansene forsvinner én etter én.

Nå håper lederne at det i hvert fall blir én medalje. Det er som et gufs fra fortiden for norsk friidrett.

Karsten Warholm ble den største overraskelsen. Hva i all verden skjedde?

29-åringen løp for gull på 400 meter hekk, slik han har gjort siden det store gjennombruddet i 2017. Det bare så ikke sånn ut. På oppløpet lignet det mer på at han løp mot vannmotstanden i et basseng.

– Bare tull, sa han om eget løp.

Mye vondere enn OL

Warholm smelte kneet inn i den tredje hekken. Trolig var det en følgefeil, for han fant ikke rytmen fra start. I stedet kjente han noe i beinet, litt som en krampe.

Fire konkurrenter passerte målstreken før ham. Rai Benjamin vant gullet, som i OL i fjor.

Men dette øyeblikket var vondere. Før OL hadde Warholm kjempet seg tilbake fra skade og trøbbel. Her visste at han var i stand til å vinne.

Etterpå holdt han masken i møte med journalistene. Men skuffelsen stakk i kroppen.

– Å levere så dårlig med Norge på brystet, det knekker meg, sa Warholm.

Tre nordmenn ble til ingen

Uhellene står i kø. Med to dager igjen av mesterskapet har Norge null medaljer. Det skyldes uflaks, skader og for svake prestasjoner.

Jakob Asserson Ingebrigtsen skadet akillesen i mars og mistet nesten hele sesongen. Han var langt unna i skadecomebacket på 1500-meteren og røk rett ut i forsøket. Så skilte ett hundredel Narve Gilje Nordås fra finale.

Norge drømte om tre nordmenn i finalen, men fikk ingen.

Fredag kjempet Ingebrigtsen seg til søndagens finale på 5000 meter. Men toppformen mangler. Hadde det ikke vært for at det er akkurat ham, ville han vært fullstendig avskrevet.

Også Nordås sliter. 5000-meteren ble en ny nedtur. Han var ikke i nærheten av å gå videre.

Det store gullhåpet

Toppidrett er uforutsigbart. Øyeblikkene kan ikke bestilles. Det må leveres der og da.

Slik er lett å glemme når alt flyter. Dette mesterskapet minner om at suksessen de siste årene ikke kan tas for gitt. Og selv om norsk friidrett blomstrer, er det skjørt når de beste svikter.

Det er ikke så lenge siden Norge kom til VM med én eller ingen stjerner. Både i 2013 og 2015 ble det null medaljer.

Men alt håp er ikke ute. Sander Skotheims tikamp seiler opp som den store gullsjansen. Konkurransen begynner lørdag og avgjøres søndag.

Lykkes han, kan Norges mesterskap bli husket for noe annet enn smellene. Ikke noe press, der altså.

Sterk kontrast

Hva tenker Warholm nå?

Han var 21 år da han fikk deler av Norge til å stanse. Med VM-gullet i London i 2017 greide han noe de fleste idrettsutøvere bare kan drømme om.

Samtidig la han listen for seg selv. Siden da har alt annet enn gull blitt tolket som nedturer. Det er litt av et forventningspress å ha hengende over seg.

Så kom verdensrekorden med tiden 45,94 i OL i 2021, og presset ble enda villere.

Den gang gikk han i kjelleren under tribunen i Tokyo med medaljen rundt halsen. Fredag var han samme sted, men kom trener Leif Olav Alnes haltende i møte.

Sammen har de fått til så mye, og sammen skal de bygge Warholm opp igjen. Jobben startet allerede fredag. Midt i skuffelsen pekte seks ord fremover.

– Jeg må legge dette i motivasjonsbanken, sa Karsten Warholm.

Foto: Heiko Junge, NTB