Hva om vi setter året siden 7. oktober 2023 inn i en større sammenheng?

Marte Heian-Engdal er forsker, historiker og assisterende direktør i Norsk senter for konfliktløsning (Noref). Hun har master i Midtøsten-studier og doktorgrad i internasjonal historie. Foto: Paal Audestad

For mange er ikke 7. oktober-terroren én dags hendelse, én svart dato, men en 365 dager lang mørk natt. Samtidig er 7. oktober 2023 helt feil dato å gripe fatt i.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Hvor langt er et år? Det går tiår der ingenting skjer, så kommer det uker der tiår skjer.

Det er vel Lenin som skal ha sagt dette. Uten å være en av dem som med letthet pleier å lene seg på Lenins innsikter for å forstå det som skjer i verden i dag, rommer akkurat denne setningen den sterke følelsen av at vi er inne i en heseblesende tid i internasjonal politikk.

Nå har det gått ett år siden terrorangrepet 7. oktober 2023. Det har vært et uvirkelig langt år.

Brudd eller kontinuitet?

Historikere bruker ulike grep for å sortere fortidens hendelser og utvikling. Et vanlig spørsmål er hvorvidt det som har skjedd, representerte noe nytt – et brudd – med den øvrige historien, eller om det snarere var mer av det samme – kontinuitet. Med et år som dette tilbakelagt i Midtøsten, hva er det egentlig vi ser konturene av?

For 365 dager siden ble israelerne rammet av det verste terrorangrepet mot Israel noensinne. Denne svarte lørdagen for 365 dager siden ble den dødeligste dagen i jødisk historie siden holocaust.

Uansett hvor mange ganger jeg hører meg selv si denne setningen, så skvetter jeg alltid til av den historiske tyngden og alvoret de ordene bringer med seg. Og for mange er denne terroren ikke én dags hendelse, én svart dato, men en 365 dager lang mørk natt.

Titusenvis av israelere er fortsatt ikke tilbake i sitt hjem. Og for de israelerne som har våket, sørget, fortvilt og rast over at deres kjære i et helt år har vært frarøvet sin frihet, må hver og én av de 365 dagene ha vært uutholdelige.

Helt feil dato

7. oktober 2023 er en type dato som vokser ut av kalenderen og inn i historien. Det er umulig å forsøke å forstå dagens Israel uten å ta inn over seg hva 7. oktober-angrepet gjorde med nasjonen.

Samtidig er 7. oktober 2023 helt feil dato å gripe fatt i, et meningsløst og historieløst sted å begynne med, for å forstå hvordan alt dette kunne skje – det verste terrorangrepet i Israels historie, og millioner av palestinske liv lagt i ruiner.

Året vi kan se tilbake på, har utgjort den lengste, og verste, krigen mot Gazastripen noensinne. Siden krig har rast her før, i 2008–2009, 2012, 2014 og i 2021, er det bare å slå fast at dette er noe helt for seg selv. Alt med denne krigen sprenger grenser. Med over 41.000 drepte, opp imot 100.000 skadede, hundretusenvis av hjemløse og nesten to millioner på flukt er det et skadeomfang som er hinsides de flestes fatteevne.

Menn, kvinner og særlig barn er blitt drept i en skala som er vanskelig å begripe. Man trenger bare å tenke på ett barn man selv kjenner, for å skjønne at hvert av dem var umistelige. Traumene for overlevende – søsken, foreldre, onkler, tanter og besteforeldre vil prege folk i generasjoner. I tillegg til dette kommer dem som er hardt skadet, lemlestet for livet, de som har mistet alle, og som står igjen alene.

En ensom, tynn kvist, der det en gang sto et slektstre.

Kan styrke eller svekke den regelstyrte verdensordenen

Vi bruker begrepet Gazakrigen, men det er upresist. Det fordekker at denne krigen allerede har mange fronter.

Vestbredden brenner. Grenseområdene mellom Israel og Libanon har lenge vært det samme, og har nå tippet over i full krig og israelsk bakkeinvasjon. Israel og Iran har i løpet av dette året rammet hverandre på mer direkte vis enn det som regnes som innenfor en ventet eskaleringstrapp. Også dette er i ferd med å forverres.

Gazakrigen har også direkte fremprovosert angrep på internasjonal skipsfart i Rødehavet og tvunget store deler av en global næring til bokstavelig talt å legge om ruten. Og hvem vet hva som vil være det som står igjen som de mest vidtrekkende konsekvensene på lengre sikt.

Våre felles regler for krigføring, beskyttelse av sivile, men også av sivil infrastruktur, svekkes for hvert eneste terrorangrep og for hvert statlige angrep på ambulanser, sykehus og helsepersonell og skolebygninger som får skje. Det finnes ikke andre situasjoner hvor flere pressefolk er blitt drept i et slikt omfang og på så kort tid som de palestinske som har dekket krigen fra innsiden av Gazastripen.

De internasjonale straffesakene knyttet til krigen og til den israelske okkupasjonen, både deres behandling og oppfølging, har potensial til enten å styrke eller å svekke den regelstyrte verdensordenen. Og frykten for hvordan denne typen krigføring vil påvirke også hvordan fremtidige kriger utkjempes, er ikke overdrevet. Med så mange røde linjer tråkket over, hvordan skal internasjonale regler håndheves fremover?

Og her hjemme har både HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) og Amnesty i sine undersøkelser funnet at antallet antisemittiske og muslimfiendtlige hendelser, trusler og hets har økt det siste året. Også dette er en alvorlig utvikling.

I USA har krigen allerede fått store konsekvenser. I tråd med presidentene før ham hadde Joe Bidens administrasjon planer om å bruke kreftene på helt andre arenaer. Men 7. oktober-angrepet, krigen og USAs egen håndtering av den har endt opp med å flytte Israel og Palestina tilbake til presidentens skrivebord.

Men disse 365 dagene med amerikansk diplomati i høygir har ikke gitt resultater. Det bærer bud om en alvorlig svekket stormakt, en som ikke evner å bruke den makten den tross alt har, men som blir dratt lenger og lenger inn i store og langvarige problemer – potensielt også en krig med Iran.

Linjer tilbake i historien

Dette er bare et utvalg av det som har skjedd disse 365 dagene. Mange av enkelthendelsene og omfanget av det hele fremstår som så dramatisk at det må representere et brudd på historiske linjer. Men hva om vi, til tross for følelsen av at vi lever i svært dramatiske tider, setter året siden 7. oktober 2023 inn i en større sammenheng?

Da kan man tegne opp en direkte linje tilbake til krigen i 1948, da flere hundre tusen palestinerne ble drevet på flukt, de aller fleste av dem for aldri å vende tilbake.

Man kan også identifisere en linje tilbake til krigen i 1967, da Israel i løpet av krigens gang erobret store nye landområder, områder de har tviholdt på i ettertid og som det kjempes om i dag.

Linjene kan også trekkes til flere israelske invasjoner av Libanon, i 1978, i 1982 og i 2006. Det er ikke å invadere Libanon som er det vanskelige for det israelske forsvaret (IDF), det er å finne en måte å trekke seg tilbake på. Det er å finne kompromisser og løsninger som gjør at du slipper å marsjere inn enda en gang.

Zoomer man ut slik, så er det kanskje ikke brudd, men snarere kontinuitet vi ser i dette siste onde året? En fortelling om en langvarig krig, kun avbrutt av noen litt fredeligere perioder? En fortelling hvor et så uvirkelig langt år som dette likevel kanskje bare er starten på en enda lenger periode med mer av det samme: mer krig, ødeleggelse, død og tapte drømmer.