Hurra for at lesing løftes frem av politikere!

Ida Hirst (Ap) skriver i Fvn 1.08 om skolemilliarden regjeringen i valgkampen vil gi til mer lesing. Grethe Alver og Ingrid Mæhre (H) spør seg i Fvn 4.08 om vi virkelig trenger 1 milliard av fellesskapets midler for å si «Les mer».

Åpen

Åpen

De har alle så mange poeng, så jeg får lyst til å heie og utfylle litt.

Selv har jeg vært lærer og skoleleder i over 40 år i Oslo. Som hjemflyttet kristiansander opplever jeg nå mye interessant i samtaler som mentor/foredragsholder med lærere og skoleledere, i Kristiansand, Oslo og andre kommuner.

Hva går igjen når det gjelder lesing og lesesatsing nå?

Fra både rektorer og lærere etterlyses fokus og tydelige forventninger fra deres overordnede, med oppfølging og bistand. Skolefolk gir dessverre ofte uttrykk for at dette savnes, uavhengig av de resultater deres elevgrupper oppnår.

Kanskje kunne vi starte der? Dette er jo til og med gratis. Vi behøver ikke vente på 1 milliard, men bare på ledernes tydeliggjøring og kommunikasjon?

Et godt utrustet skolebibliotek er fantastisk å ha! Samtidig hjelper det lite, hvis ikke skoleledelsen forventer og legger til rette for jevnlig bruk, og at det finnes en dyktig og motiverende ansvarlig for dette.

Norsk skole var på god vei. Det var stigende kurve bl.a. innen lesing i flere kommuner.

Hva skjedde?

• Vi hadde en skole der lærerstatusen var stigende, bl.a. ved innføring av karakterkrav til lærerutdanningen.

• Vi hadde en skole der en stor gruppe lærere fikk videreutdanning med full lønn og ca 40 prosent nedslag i stillingen (i fag skolen/kommunen trengte, og lærere ønsket, f.eks. norsk med vekt på lesestrategier. Det var flere lærere som ønsket dette, enn som kunne få tildelt plass.

• Lærerspesialistordning ble innført av forrige regjering. Den ga rom for skoler/kommuner til å få utdannet (og slik også beholdt) lærere til å styre mot en satsing de brant for, f.eks. lesing. Dette kom mange elever til nytte.

• Dysleksikurs ble startet jevnlig ved flere skoler/kommuner. Det kostet lite i forhold til hva det ga for alle parter.

Flere av de nevnte områdene er dessverre nå tatt bort. Slik jeg ser det, også innen flere felt enn lesesatsing, kunne de bidratt positivt for mange elever.

Alver/Mæhre skriver om tidligere skoledirektør Astrid Søgnen I Oslo som tydelig frontet «LES, LES, LES»! Jeg kan bekrefte dette som lærer og skoleleder. Som rektorer ble vi forventet en leseplan for hele skolen. Denne ble fulgt opp av samtaler, uavhengig av skolens resultat. Bistand ble gitt alle skoler. Tydelige krav ble derfor gitt til lærerne, og fra lærerne til elevene. Samtidig gjensidig forventningskrav mellom skole og foresatte.

Leseresultatene ble i Søgnens år forbedret i Osloskolen, iflg SSB: «De elevene med et utfordrende utgangspunkt, ble løftet mest». For resten av Norge ble det litt: Look to Oslo!

Etter Søgnens periode sank resultatene. SSB uttrykte i 2022 sterk bekymring, spesielt mht. de elevene med svakest utgangspunkt. Elevgruppen fikk et jevnt dårligere resultat. Det kan nok påpekes ulike årsaker til at resultatene sank. Fra rektorene kom det i undersøkelse frem at man nå savnet forventninger og god, faglig bistand. Dette til tross for at betraktelig større byråkrati var satt inn sentralt.

15 minutter til lesing er innført flere steder. Det alene er en utydelig ambisjon.

Hirst skriver bl.a. viktig om hva som skjuler seg bak hver elev som sliter. Flere ungdomsskolelærere er fortvilet over elever som «enda ikke leser godt nok». Jeg hører også uttrykk som: «Ikke mitt ansvar å lære store barn å lese godt.»

Jeg stiller da spørsmålet:

Har disse elevene hatt lærere og skoleledere som har forventet og lagt til rette for gode lesesystemer, gitt ekstra bistand, samarbeidet tett med foresatte og motivert med lesestoff som fenget?

Alver/Mæhre berører et helt sentralt punkt når de omtaler behovet for tydelige forventninger, oppfølging og bistand.

Ikke alt dette koster!

Tydelige krav til skoledirektørene, skolelederne og lærerne for bedre lesing må vi forvente i Norge, og lærere må sette realistiske krav til elever (og foreldre). Oppfølging og bistand i alle ledd må til. Tør vi forvente tilstrekkelig av hverandre i Norge?

Penger hjelper ikke alltid for å få gode folk. Hvis ikke fokuset på lesing er der, hjelper det uansett lite med å dele ut 1 milliard for å lese mer. Det handler om våre barn og unge!