1 hour ago
2
Her hjemme har den folkekjære visesnekkeren Jon Niklas Rønning, kjent fra P4 og et utall sceneshow, nylig fått Prøysen-parodiene sine fjernet fra Spotify. Ut av det blå.
Det festlige er at låtene er pensum i norsk skole for å lære elevene om humor og satire. De synges av barn over hele landet.
At mektige folk går til drastiske skritt mot humor, er ikke nytt. Den tyske okkupasjonsmakten ville sensurere revyene våre under krigen, men det gikk bra likevel, for det var en smal sak å skrive tekstene så okkupantenes sersjanter ikke skjønte bæret. Men publikum forsto. Og lo seg skakke.
Det er langt fra første gang Alf Prøysens datter Elin er ute og fekter med pekefingeren.
Lars Lillo-Stenberg sier:
– Jeg lagde nye melodier til «Tango for to» og «Sønnavindsvalsen» til forestillingen «Kjæm æiller att» på Nationaltheatret i 2001. Begge hadde melodi av Bjarne Amdahl. Sønn og arving Magne reagerte kraftig på dette.
Oslo 1957 - Nora Brockstedt og Alf Prøysen tar en «Tango for to». Foto: Aage Storløkken / NTB– Men teatret fikk aller nådigst lov til å beholde dem i forestillingen – hvis de aldri ble lydfestet på en offentlig utgivelse (!) Derfor ble de ikke med på min plate «Synger Prøysen» i 2006. Jeg tok en lunsj med Elin Prøysen, der jeg fikk inntrykk av at det var slitsomt med komponistenes etterkommere, som meldte henne til stadighet. Bjarne Amdahls «Slipsteinsvalsen» er like bra som det beste fra komponistene til Edith Piaf og Yves Montand! Det fins ingen statuer av Amdahl, og folk flest trodde Alf Prøysen skrev disse melodiene.
Lars Lillo-Stenberg– Når jeg sier: «Nei, han laget ingen av dem», blir de spørsmålstegn. Jeg prøver å forstå folk, og dette kunne jeg forstå. Men Magne Amdahl mente at ikke så mye som en bassgang skulle røres. Det var nærmest som å tukle med Beethoven.
Dirigenten for Sølvguttene, Fredrik Otterstad:
– Prøyseneksperten Jørn Simen Øverli og jeg skulle lage en Prøysen-plate med Sølvguttene. Jeg hadde skrevet to nye melodier til Prøysen-tekster, men fikk beskjed om at håhånei, dette måtte godkjennes av Elin Prøysen. Men vi fikk det gjennom, for det ville jo ikke se pent ut å ha en feide med Sølvguttene. Så å si alt Alf Prøysen gjorde, skrev han på gamle melodier. Slik har det foregått i hundrevis av år.
Fredrik Otterstad– La meg bare nevne all musikken av Bach som er basert på gamle melodier. Det samme gjelder Edvard Grieg og et utall folk i alle sjangre. Vår egen revykonge Dag Frøland og de største svenske revyartistene, Hasseåtage, brukte ofte gamle franske melodier. Hver eneste russerevy, lokalrevy og studentrevy gjør det samme, hver dag, hele året. Dizzie Tunes gjorde det. De aller fleste som driver med humor og satire, skriver ny tekst basert på allerede kjent musikk. Get over it.
Foto: NTBSelv skrev jeg slike sanger i ti år for NRK Radios satireprogram Hallo i uken.
På samme vis med Vreeswijk-parodier på svensk i Reiseradioen. Deretter fortsatte vi i ti år til i Hallo i uken med originalkomponerte låter – to splitter nye låter hver lørdag.
I ti år skrev jeg også Prøysen-parodien «Onkel Børre» for NRK P1, hver eneste uke, med stjerneimitatoren Gustav Nilsen bak mikrofonen.
Og hva med salmeboka i dette landet? 60 av de 76 første salmene er skrevet på eksisterende melodier!
For at det skulle bli enklere for menighetene å synge med, ble det meste basert på gamle melodier som alle kan.
Blant de salmene er også «Julekveldsvise», med melodi av Arnljot Høyland – som Jon Niklas Rønning brukte som grunnlag for sine nye versjoner av «Julekveldsvisa». Sakene om dette passerte nettopp 2,5 millioner visninger på Facebook- og Insta-kontoen til Rønning. Den har tirsdag kveld denne uka 42 000 likes og 5 000 kommentarer.
Det strømmer fremdeles på. Alle til støtte for Jon Niklas. Hører du, Elin?
Foto: Frode Hansen / VGOg hva med Prøysens teaterstykke «Trost i taklampa»? Regissøren laget en dramatisert versjon, men hva skjedde?
Elin Prøysen syntes noen av karakterene var blitt «homsete». Javel? Det er det som er med scenekunst, at du tolker om kilden når du setter opp en ny versjon. Men joda: Elin Prøysen stoppet stykket.
Kom dere av scenen. Og det er mer homsefrykt fra Elins hånd. Hva kan det komme av, tro? Er Sigmund Freud inne i bildet? Oslo Fagottkor fikk i 2012 merke Elins vrede da hun tilfeldigvis fikk se klipp på Dagsrevyen fra deres øving før et show.
Dirigenten hadde da benyttet seg av de fire kjente julesangene av Prøysen, flyttet litt rundt på verseføttene og stokket om på ordene.
Datter Prøysen prøvde som vanlig å sette ned foten, men måtte gi tapt da hun overhodet ikke hadde juridisk grunnlag for å nekte.
Det har hun heller ikke nå.
Men hun skjønner det ikke.
VG skrev forrige uke om at sangene til Rønning er fjernet. Du kan lese saken her:
Les også: Sanger fjernet: – Grov humorsensur
Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord, sier til NRK:
– Retten til parodier og satire er helt grunnleggende for ytringsfriheten. Det er slik at parodier og satire er ansett som et nytt og selvstendig verk. Å forsøke å hindre eller sensurere er å begrense ytringsfriheten. Det ligger akkurat nå et forslag om endringer i åndsverkloven til behandling i Stortinget.
Knut Olav Åmås– Mange høringsinstanser har uttalt seg om dette punktet, og alle sentrale instanser vil videreføre lovverket som gjelder i dag. Så man verner altså om satiren som et selvstendig verk, sier Åmås.
Så Elin, det er nok nå. Jon Niklas Rønning har holdt på med lignende parodier i snart 30 år.
Ingen har gjort noe annet enn å le med.
Spotify fjernet låtene, men de andre strømmetjenestene har ikke tatt vekk noe som helst. Men ettersom Spotify nå er motorveien for all musikk, gjør de som de vil.
Milliardfirmaer har det med å gjøre det sånn. I Norge har åndsverk et sterkt vern, og alle satirikere kan fritt bruke hva de vil dersom de vil lage en parodi. Satiren er dermed selvstendige verk med vern i åndsverklovens fjerde paragraf, første ledd.
Men Elin skjønner ikke forskjellen på parodi og plagiat. Godt gjort.
Foto: Roar Hagen / VGVisesangeren Jørn Simen Øverli er den største kapasiteten på Alf Prøysens verk i Norge.
Han analyserte det, som den aller første.
Han står på tolvte året bak de årlige «Prøysen tel by’n»-konsertene i Jakobs kirke, hvor de i alle år har tatt til orde for frie tolkninger og gjendiktninger av Prøysens uvurderlige skattkiste.
De er opptatt av kraften i Prøysens verk, at den må få skinne i nye vinklinger og versjoner. Gjerne med nye melodier.
aParodi og satire må være frie, også når noen blir provosertbParodier bør være tillatt, men opphavspersoner må kunne gripe inn i spesielle tilfellercOpphavspersoner bør ha rett til å stoppe parodier av sine verkdVet ikke
Elin Prøysen er ofte til stede der, både på scenen og i salen, og har ikke klaget.
Onkel Alf er et ikon. En nasjonalskald. Verkene hans trenger å bli kjent for alle i hele landet, ikke minst fordi han beskriver oss mennesker på en kjærlig måte.
Det er varme i Alfs stubber og sanger, og de som vokser opp i dag, må få høre Alf Prøysens ord om barn og om ungdomstida, i en form de selv elsker, for eksempel rap/hiphop. Det vil komme.
Men Elin-dattera har tidligere vært der, til Øverli: «Nei, gutt! Du får ikke lov!» Men det turnerer Øverli nå elegant: På grunn av inkonsekvens i avgjørelser anser han ikke Elin Prøysen som en person med injurierende kraft. Det har hun heller ikke.
Stå på, Jon Niklas.
Humoren må være fri. Satiren må være fri. Den er fri. Som din tanke er fri.
Norsk Musikkforlags presisering på vegne av Elin Prøysen:
Norsk Musikkforlag, som har benyttet seg av retten til samtidig imøtegåelse på vegne av Elin Prøysen, opplyser at beslutningen om å be Spotify fjerne Jon Niklas Rønnings Prøysen-parodier ble tatt av forlaget som ledd i dets rettighetsforvaltning, og ikke av Elin Prøysen personlig. Forlaget ønsker ikke å gå videre inn i en offentlig polemikk om saken, men opplyser samtidig at det har tatt initiativ til at utgivelsene skal gjøres tilgjengelige igjen, og at det er i dialog med Jon Niklas Rønning om de opphavsrettslige spørsmålene.
English (US)