La Pride-flaggene få henge i fred

KRONIKK: Å rive ned prideflagg er galt av flere grunner.

Toleranse handler nettopp om å tåle at andre har en annen oppfatning, aktivismen barneombudet beskriver er dessverre eksempler på det motsatte. Foto: Fredrik Hagen / NTB

Barneombud Mina Gerhardsen uttrykker i Aftenbladet nylig sin bekymring for prideflagg som ikke får henge i fred i norske skolegårder og oppfordrer rektorer til å heise flaggene igjen. Ifølge barneombudet er regnbueflagget mer enn et symbol, det er et signal som forsikrer elever som kjenner på utenforskap at de hører til og at de er velkommen.

Jeg er helt enig med Gerhardsen i at skolen ikke skal være verdinøytral, jeg er også helt enig med Gerhardsen i at skolen aktivt bør fremme likeverd, respekt og inkludering, men jeg er allikevel helt uenig med Gerhardsen når det kommer til flaggheising.

Hærverk er råttent

«Vi er blitt skjelvne fordi noen har funnet på å dele oss inn i gode og onde, helhjertede og hjerteløse, anstendige og uanstendige», skriver Lars Saabye Christensen i trilogien om «Byen».

Barneombudets subtile retorikk har nettopp denne funksjonen Christensen beskriver. De som ikke uten forbehold applauderer Pride-flagging i norske skolegårder og bøyer seg for barneombudets symbolpatent, er imot at alle elever skal føle seg velkommen og fremmer ikke likeverd, respekt og inkludering.

Gerhardsen forteller videre at prideflagg over hele landet har blitt revet ned, blitt ødelagt eller enda verre satt fyr på. Flagget har blitt stjålet både på Inderøya og i Rakkestad, og vandalisert i Stavanger. I Alta og Holmlia har også flaggstengene fått unngjelde.

Jeg deler barneombudets bekymring. Hærverk og ødeleggelse er råttent. Det å tråkke på symboler som er viktige for andre mennesker er respektløst og ignorant. Det sårer og splitter ytterligere. Dette er aktivistiske intolerante handlinger som bidrar til å konsolidere de merkelappene vi som argumenterer mot Pride-flagging har blitt påklistret.

En hellig overbevisning

Mattias Desmet skriver om masseformasjoner (The Psychology of Totalitarianism, 2022). Desmet skriver at selve drivkraften i masseformasjon er frykt og aggresjon. Uten trusler som skaper frykt og som kan være objekter for massenes aggresjon begynner masseformasjonen å halte.

Desmet identifiserer tre grupper som gjør seg gjeldende i masseformasjoner. Den første gruppen som jeg mener det statlige barneombudet er en representant for er hellig overbevist om at deres oppfatning er den rette. De mener helt og holdent at om man ikke flagger med prideflagg i skolegården, vil dette gjøre mange barn utrygge. Alle som argumenterer imot og motsetter seg, utgjør en trussel mot tryggheten.

Når Pride flagg stjele og rives ned, styrkes overbevisningen om at «vi ennå har en lang vei å gå» og at «det er mye hat» og at vi derfor trenger «voksne som ser, lytter og støtter». Overbevisningen om at det finnes et levende og utbredt homohat i befolkningen styrkes og gis næring.

Føler seg presset med

Den rådende oppfatningen i masseformasjonen styrkes også ifølge Desmet ved at ulike eksperter, kjendiser eller i dette tilfelle myndighetspersoner med tilgang til de viktigste mikrofonstativene går foran. Man etablerer en slags gitt oppfatning og skaper en form for korrekthet. «Sexologene og kjønnsforskerne må vite hva de gjør» eller «Barneombudet vet jo best hva barn trenger». Frykten for ikke å være på lag med «de gode» og for å havne på taperlaget på feil side av historien tiltar.

Dette påvirker ifølge Desmet den andre gruppen som egentlig tviler litt på at prideflagg i skolen er kritisk nødvendig. Denne gruppen kan kjenne seg igjen i Orwells dobbelttenkning. Man prøver å tro på noe man er presset til å tro på, men klarer det ikke helt. Man tviler imidlertid ikke nok til å bryte med det man oppfatter som en kompakt majoritet, men går stille med i masseformasjonen.

Til sist har vi den tredje gruppen. Denne gruppen tror ikke på masseformasjonens fortelling og er villige til å ta de sosiale omkostningene det vil medføre når man argumenterer og nekter å adlyde masseformasjonen.

Avsløre det falske bildet

Desmets råd til den tredje gruppen er omtrent det motsatte av det å rive ned prideflagg. Dissidentene har ifølge Desmet størst sjanse til å påvirke den andre gruppen ettersom denne gruppen i motsetning til den første responderer på rasjonelle argumenter og er i stand til å vurdere argumenters gyldighet og kvalitet.

Den tredje gruppens viktigste oppgave blir dermed å tilbakevise og avsløre hulheten og grunnlaget i den første gruppens mange slagord. Fremfor simpel aktivisme må man heller forsøke så presist som mulig å påpeke bristene i den første gruppens argumenter og vise hvordan den første gruppens narrativ ikke stemmer overens med den faktiske virkeligheten. Til tross for stadig færre mikrofonstativer og ubalanserte medier som i nesten alle tilfeller befinner seg i masseformasjonens vold, må man forsøke å finne kanaler hvor man kan avsløre det falske bildet som den første gruppen har malt med bred pensel.

Enkelt å sage ned en flaggstang

Den tredje gruppens stemme må være ærlig og autentisk om den skal ha effekt på den andre gruppen. Den må være målrettet og stabil over lengre tid. Om man til sist tier, vil man ifølge Desmet bekrefte at den første gruppen til sist fikk rett og på en måte innrømme egen villfarenhet overfor den andre gruppen. Det er derfor særdeles viktig at den tredje gruppen er utholdende til tross for merkelapper, stemplinger og sosial fordømmelse.

Dette er en langt mer krevende øvelse enn å sage ned flaggstenger, og jeg håper inderlig at rektorer over hele landet slipper å heise opp nye prideflagg i skolegårdene. Toleranse handler nettopp om å tåle at andre har en annen oppfatning, aktivismen barneombudet beskriver er dessverre eksempler på det motsatte.