Høyresvingen kommer

«Landet som ble for rikt» heter årets første bokhype. Flere hundre møtte opp på tirsdagens boklansering, og køene var lange. Forfatter Martin Bach Holte har begeistret leserne før mange av dem har rukket å åpne boken.

Hans beskrivelse av et oljedopet Norge i kulturelt og økonomisk forfall er åpenbart gjenkjennelig for mange.

Han har satt ord på en frustrasjon andre har slitt med å uttrykke.

Tre opplag av boken er utsolgt på null tid. Holte surfer på høyrebølgen som skyller innover landet. Men han forsterker den også. Debattene boken har utløst, kan dra særlig Høyre lenger til høyre.

Boksalget er uttrykk for det samme vi ser på meningsmålingene: Ifølge VGs måling som ble publisering tirsdag, vil nær halvparten stemme Høyre eller Frp. Og de to partiene er jevnstore.

Nå skal det sies at en tredjedel av dem som stemte Ap sist ikke vet hva de skal stemme. Mange faller nok ned på venstresiden. Men det har over tid vært en helt oppsiktsvekkende høyresving i det norske folk.

Det kan bare tolkes på én måte: Det er et ønske om en ny retning der ute.

Sylvi Listhaug leder landets mest populære parti. Hun er frontfigur for den nye høyrebølgen. Foto: Gisle Oddstad / VG

Og det besnærende med Holtes fortelling, er at den gir håp og tro om at Norge kan oppnå mirakler. Han forklarer hvordan landet har klart det før, ispedd historier om skisport og ingeniører. Og han skisserer hvordan vi kan klare det igjen.

Dette er helt i tråd med stå-opp-om-mårran- og skap-din-egen-fremtid-kulturen, som Arbeiderpartiet en gang i tid eide, og som den unge høyresiden har tatt over.

Holte pirker særlig i stoltheten vår: Oljefondet.

Rikdommen har gjort både folk og næringsliv sløve og passive. Politikerne har sluppet å ta vanskelige beslutninger, fordi de har kunnet kjøpe seg ut av alle problemer. En konsensus på tvers av partiene har sørget for at alle offentlige tjenester og sosiale ytelser har blitt fredet.

Pengene har dekket over store svakheter i samfunnet, og nå begynner vi å se resultatene av det: Produktiviteten har stagnert, og nordmenn har ikke fått bedre råd på et tiår. Skattleggingen av næringslivet har sørget for en flukt til utlandet av det vi trenger for å komme på en bedre kurs: Risikovilje og kapital.

Høyre-leder Erna Solberg på partiets felleskonferanse denne uken. Partiet er jevnstort med Frp på VGs siste måling. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Holte har fått kritikk for både det ene og det andre, og det med rette. Som at utviklingen i norsk økonomi ligner for mye på utviklingen i andre europeiske land til at oljefondet kan være forklaringen. Og for å gi et feilaktig svartmalende bilde av Norges økonomiske utsikter. Han tar også vel lett på det å kutte noen hundre milliarder i offentlige utgifter.

I tillegg skyter han med hagle i kritikken av alt og alle. Etterlatt inntrykk i boken er for eksempel at alle politikere er idioter, med unntak av Jens Stoltenberg.

Men fortellingen om et land ute av kurs, er det åpenbart noe i. Og debatten boken har utløst, kan skape større rom for politikerne som vil ha en annen retning enn det som har vært konsensus. Det er faktisk en del av dem.

Holte er i boken oppgitt over at politikerne vil tekkes flertallet av velgerne, som vil bevare det offentlige velferdstilbudet som det er. Men det er nå engang slik demokratiet er da, at politikerne er avhengig av velgernes støtte.

Partiet som har gått lengst i å ville kutte i sosiale ytelser som sykelønn er partiet Venstre. De har ikke sånn kjempestor støtte. Kanskje skyver de mer høyreorienterte velgere fra seg med klima- og miljøpolitikk, men det er ingen tegn til at kutt i velferd har vært noen velgermagnet.

Eller blir det annerledes nå?

Ingen partier forfekter den type høyrepolitikk Holte ønsker seg. Til tross for spredt kritikk fra kommentatorer og økonomer, har alle regjeringer hatt en høy og ganske lik oljepengebruk.

Ingen partier, heller ikke de på høyresiden, har argumentert for vesentlige kutt i offentlige pengebruk. Det er stor uenighet om hvordan pengene skal brukes, men de fleste vil bruke omtrent like mye.

Frp, for eksempel, er partiet som vil kutte mest i skatter og avgifter. Men i regjering dyttet partiet hardt på for å bruke mer penger enn det Høyre kunne gå god for.

På høyresiden finnes det mange politikere som kunne ønske seg å dra politikken mer i retningen Holte skisserer. De har bare ikke fått gjennomslag for det. Det skal ikke mye til før politikere blir møtt med høylytte protester og anklager om at de raserer velferdsstaten.

Blir det annerledes nå? Mer ligger i alle fall til rette for politikere som tør å stå for en annerledes politikk enn det siste tiårets pengebruk.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.