Høyremann mot høyrekvinne mot unghøyre!

Det skjer fort nå i Høyre.

Nestleder Tina Bru rakk å trekke seg mellom to NRK-program på dagen etter valgdagen. Og rundt om i landet har ordførerkorpset vært like enkle å få i tale som influensere med et nytt produkt å selge.

Med andre ord: Erna blir fjerna. Alle vet det, ikke minst Erna selv, og nå handler alt om hva som må skje for å unngå at Høyre ikke går helt i hundene.

I skvisen mellom et glefsende beist av en ny Frp-gruppe på den ene siden, og et Ap like selvsikkert og nedlatende som en afghansk mynde på den andre.

Høyre står med andre ord i fare for å bli irrelevant, et slags politikkens dritten i midten.

Et valgnederlag er tungt å fordøye, men på den annen side: Det er en mulighet. For Høyre har godt med tid på seg nå. Det gjelder å ta vare på energien som oppstår når jerngrepet løsnes.

For selv om Jern-Erna har vært svært populær og fremgangsrik – trolig partiets største leder noensinne – så har hun, som andre dominerende skikkelser, skygget for etterveksten og politikkutviklingen.

Tonen blant kritikerne nå, ikke minst i rundt om i ordførersjiktet, er at Høyre i lang tid knapt har laget ny politikk. Alt har handlet om at Erna er stjerna og snart er statsminister igjen.

Utover det: Ikke så mye, egentlig.

Statsminister ble hun ikke, og «solbergismen» er straks et tilbakelagt prosjekt, med en frontfigur på vei mot Stortingets bakre benker. Det kan skje fort, eller det kan drøye til over jul.

Tidspunktet er uansett ikke så viktig. Det er en ny tid i Høyre nå, og den må de bruke godt.

Det er lenge til neste valg, og Høyre må, som Unge Høyre-leder Ola Svenneby understreket i NRKs Debatten, bruke tiden til å forstå verden slik den er i dag.

Heller enn å velge «å gå til høyre», eller for den del å legge seg inn mot sentrum, bør debatten handle om hvilke svar et konservativt og ansvarlig «styringsparti» kan tilby velgerne i en tid som vår:

Preget av aggressive stormakter, eksistensielle kriger, trumpisme, antielitære stemningsbølger, tillitsbrist, medial fragmentering og politisk polarisering, ikke minst mellom kjønnene.

Tør de å gå dypt og grundig til verks, kan det etter-solbergske Høyre bli det mest spennende politiske verkstedet i Norge.

En måte å gjøre dette på, er å gjøre lederspørsmålet til en slags åpen konkurranse, der hver kandidat fronter et prosjekt som ikke bare handler om egen «valgbarhet».

Men like mye om ideologisk prosjekt og politisk retning.

Deretter kan medlemmene få avgjøre hvem – og hva – partiet bør satse på.

Hør VGs podkast Giæver & Gjengen!

Flere er nevnt i lederkampen, som allerede er godt i gang. Det positive for Høyre er at stemningen dem imellom virker upåklagelig.

Det blir ingen stygg valgkamp mellom bitre fiender. Tvert imot: Man må lete med lupe og monokkel for å finne forskjell på dem.

Nestleder Henrik Asheim var ute dagen etter nederlaget og stilte seg til disposisjon. De andre som hyppigst figurerer på listene er Ine Eriksen Søreide, Peter Christian Frølich og Nikolai Astrup.

For ikke å glemme selve rosen på Høyre-marsipankaken: Ola Svenneby.

Disse og eventuelle andre kandidater bør så raskt som mulig tre ut i åpent lende. De må presentere seg. Hvordan tolker de dagens virkelighet? Hva er Høyres rolle? Hva bør være prosjektet frem mot 2029, og enda lenger?

Åpne ledervalg er en sjeldenhet i Norge. Det er gode grunner til det.

Det er bare å se til Høyres venner i Det konservative partiet i Storbritannia, der åpen personstrid og famling etter et omforent politisk prosjekt har ført dem til randen av oppløsning.

Men som et eksperiment og et etterlengtet brudd med det som også i Høyre oppfattes som toppstyrte prosesser?

Hvorfor ikke?

LUKKER STRAKS DØREN: Erna Solberg. Foto: Helge Mikalsen / VG

Interessen for norsk politikk er stor nå. Valgdeltakelsen var den høyeste på nesten 40 år. Unge folk er mer engasjert, og det nye Stortinget blir trolig mer interessant som politisk kampplass enn på svært lenge.

En mest mulig åpen og direkte lederprosess i Høyre kan holde dette momentumet ved like.

Da Høyre tapte makten i 2005 gikk luften ut av partiet. Erna Solberg var fersk leder og snublet på startstreken. Mens Frp var i storslag, og dominerte den borgerlige scenen.

Nå står Høyre foran det som Senterpartiet ville kalt upløyd åker. De vet ikke hva som kommer, og vet ikke hvordan de skal komme seg dit.

Det burde åpne for eksperimentvilje og duggfriske tanker – i den grad det finnes slikt i et konservativt parti.

La kampen begynne.

– –

PS! For Ola Svenneby (28) er det nok for tidlig å bli partileder. Men i koket fremover er dette en av hovedoppgavene for partiet: Å finne en egnet og mest mulig fremskutt posisjon for den snart avtroppende Unge Høyre-lederen.

Slike talenter vokser det ikke mange av på bøketrærne i Høyre-havene.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.