Høyreekstrem vold er et vedvarende og sammensatt samfunnsproblem i Norge

Etiopisk-fødte Tamima Nibras Juhar ble begravet på Alfaset gravlund. Bare siden 2010 har det vært minst 21 alvorlige høyreekstreme voldshendelser, skriver innleggsforfatterne. Foto: Marte Gundersen

Høyreekstrem vold er et vedvarende og sammensatt samfunnsproblem i Norge.

Så skjedde det igjen. Drapet på etiopisk-fødte Tamima Nibras Juhar for drøye to uker siden, 24. august, inngår i en lang rekke alvorlige høyreekstreme og rasistiske angrep i Norge de siste årene.

Dette er vold som rammer helt tilfeldige personer utelukkende på grunn av deres etniske eller religiøse bakgrunn. Derfor skaper den betydelig frykt i vår minoritetsbefolkning og bør tas på største alvor. For å kunne motvirke den mer effektivt kan det hjelpe å vite hvordan den høyreekstreme volden ser ut, hvem som står bak, og hva som driver dem.

Bare siden 2010 har det vært minst 21 alvorlige høyreekstreme voldshendelser, ifølge en systematisk kartlegging gjennomført av Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved Universitetet i Oslo.

Så mange som tre av angrepene – 22. juli 2011, 10. august 2019 da Philip Manshaus drept sin 17 år gamle adoptivsøster Johanne Ihle Hansen og angrep en moské, og nå angrepet 24. august 2025 – har hatt dødelig utfall. De menneskelige tapene og lidelsene er omfattende. 79 personer blitt drept, opp mot 300 alvorlig skadet, og mange flere sliter med traumereaksjoner og komplisert sorg som følge av høyreekstrem vold.

Over gjennomsnittet

Dette viser at høyreekstrem vold er et betydelig samfunnsproblem i Norge – også sammenlignet med mange andre land. Når det kommer til antall angrep pr. innbygger, viser vår kartlegging at Norge plasserer seg over gjennomsnittet i Vest-Europa, kun forbigått av Hellas, Tyskland, Sverige, Storbritannia og Italia. Norge har dessuten høyest antall ofre, noe som skyldes det svært dødelige terrorangrepet 22. juli.

Høyreekstrem og rasistisk vold er heller ikke et nytt samfunnsproblem. Både på 1970- og 1980-tallet var det flere slike alvorlige angrep, og på 1990-tallet så man en bølge av rasistisk vold som kulminerte med drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Men vår kartlegging viser altså at dette langt ifra er et avsluttet kapittel, og at det siden 2010 har vært omkring ett til to alvorlige angrep i året. Dette er dessuten bare toppen av isfjellet, ettersom vi bare dokumenterer de mest alvorlige hendelsene.

Ulike former for vold

I et pågående forskningsprosjekt ser vi nærmere på gjerningspersonene bak de mest alvorlige angrepene som har funnet sted i Norge siden 22. juli 2011. Her ser vi allerede nå konturene av fire ulike former for rasistisk og høyreekstrem vold.

Den første formen, som det er mest av, er spontan, men målrettet rasistisk gruppevold. Den kjennetegnes ved at to eller flere gjerningspersoner, som regel relativt unge menn, i fellesskap angriper tilfeldige ofre på bakgrunn av deres etniske eller religiøse minoritetsbakgrunn, ofte i urbane bymiljøer.

I forbindelse med angrepene kommer gjerningspersonene gjerne med rasistiske påstander om at ofrene må «dra tilbake der de kommer fra», at det er «for mange av dem her», eller at de er voldtektsmenn og kriminelle. For eksempel ble en tunisisk mann overfalt på rutebilstasjonen i Kristiansand i 2017 av to menn i 20-årene. De kom først med en rekke rasistiske ytringer, før de slo og sparket fornærmede mens han lå nede.

Rasistisk motivert

Den andre formen er rasistisk fyllevold, kjennetegnet ved at voldsutøverne er sterkt beruset i gjerningsøyeblikket. Også denne volden er spontan, og den begås av både ressurssterke og ressurssvake personer. Selv om flere av disse gjerningspersonene i etterkant av angrepet hevder at de ikke er rasister, fremstår volden som rasistisk motivert på bakgrunn av utsagn rettet mot ofrenes antatte etniske eller religiøse bakgrunn.

Et eksempel fant sted i Florø i 2015 da en ressurssterk mann i 40-årene, som i retten hevdet han bare hatet IS og ikke muslimer generelt, angrep en muslimsk drosjesjåfør, angivelig fordi sjåføren ikke ville diskutere et nylig gjennomført islamistisk terrorangrep i Paris.

Den tredje formen er sosialt belastet rasistisk vold. Den kjennetegnes ved at gjerningspersonene er tungt belastet i form av økonomiske, sosiale og/eller psykiske problemer. Motivasjonen for volden er gjerne mer preget av deres personlige utfordringer i kombinasjon med diffuse rasistiske forestillinger, fremfor en sterk ideologisk overbevisning.

For eksempel angrep en mangeårig kvinnelig rusmisbruker i slutten av 30-årene med omfattende kriminelt rulleblad, som tidligere var dømt til tvunget psykisk helsevern, en mor med innvandrerbakgrunn og hennes sønn i Oslo i 2021.

Høyreekstrem terror

Den fjerde formen er den høyreekstreme terroren, kjennetegnet av et ønske om å spre frykt i befolkningen generelt og minoritetsgrupper spesielt. Her inngår 22. juli, 10. august og et mindre kjent, men svært alvorlig angrep i 2019 da en ung kvinne ble slått i hodet med en øks. Gjerningspersonen i dette angrepet forklarte senere at han ønsket å ramme «en utenlandsk jente» for å skremme innvandrere, og at han var inspirert av 22. juli-terroristen. Mye tyder på at også drapet på Tamima Nibras Juhar var en høyreekstrem terrorhandling.

Den høyreekstreme terroren har ganske annen dynamikk enn de andre formene for rasistisk vold. Angrepene er planlagte snarere enn spontane, og det foreligger gjerne en intensjon om å påføre så store skader som mulig.

Alle angrepene er utført av enslige aktører, i den forstand at gjerningspersonen forbereder og gjennomfører angrepet på egen hånd og på eget initiativ. Dette er i tråd med den generelle utviklingen i resten av Vest-Europa, hvor nesten samtlige terrorangrep de siste årene har vært utført av enslige aktører.

Nettradikalisering

For enkelte av disse aktørene, inkludert de norske terroristene, spiller nettradikalisering en sentral rolle. Det handler om at ytterliggående nettsider og -samfunn erstatter andre kilder til informasjon og andre former for sosial interaksjon og tilhørighet. Og det handler om at internett bidrar til å utvikle, styrke og legitimere terroristenes ideologiske overbevisning.

10. august-terroristen beskrev for eksempel sitt møte med det såkalte «intellektuelle mørke nettet» som et slags «Matrix-øyeblikk» da det gikk opp for ham at verden slik han kjente den, var bygget på løgner og usannheter, og at en alternativ sannhet fantes der ute, på internett.

Fra dette øyeblikket tok det ikke lang tid før han endte opp i det konspiratoriske trolluniverset til nettsteder som 4chan og 8chan, hvor han lot seg inspirere av «manifestet» til terroristen bak angrepet i Christchurch, New Zealand, i 2019. Med andre ord, selv om de enslige aktørene er alene om å utføre volden, oppfatter de seg selv som del av et større høyreekstremt fellesskap.

Ideologi og psykiatri

Den høyreekstreme terroren utføres som regel av unge menn. Bortsett fra Kampen-drapet, hvor det foreløpig foreligger lite offentlig informasjon, involverer alle sakene gjerningspersoner med ulik grad av psykiske helseproblemer. Det er selv om gjerningspersonene i 22. juli- og 10. august-angrepene ble vurdert som tilregnelige i rettslig forstand.

I 22. juli-terroristens tilfelle er det snakk om diagnosene narsissistisk personlighetsforstyrrelse, dyssosial personlighetsforstyrrelse og dramatiserende personlighetsforstyrrelse, i tillegg til mulig Asperger syndrom. En ny vurdering av 10. august-terroristen har argumentert for at han var psykotisk på gjerningstidspunktet og i dag har en alvorlig psykoselidelse. Gjerningspersonen i det alvorlige økseangrepet ble på sin side kjent utilregnelig, etter å ha blitt diagnostisert med autisme, utviklingsforstyrrelse, psykisk utviklingshemning og paranoid schizofreni.

Disse terrorangrepene viser derfor hvordan ideologi og psykiatri ikke er gjensidig utelukkende forklaringer, men at samspillet mellom dem kan, i bokstavelig forstand, være livsfarlig.

Det er viktig å merke seg at én form for høyreekstrem vold – den mer organiserte og ideologisk motiverte, gruppebaserte volden – som var mer utbredt på 1990-tallet og lenge ble ansett som den største trusselen, nå er nesten helt fraværende.

Den eneste alvorlige voldshendelsen som faller inn under denne kategorien siden 22. juli 2011, fant sted i Oslo i 2015. I denne hendelsen angrep tre sterkt berusede menn med tilknytninger til nynazistiske miljøer to menn med kurdisk bakgrunn.

Tilpasset forebygging

På den ene siden har vi altså flere former for spontan rasistisk vold der angrepene ofte utløses av faktorer som rus, gruppedynamikk og sosial belastning – ofte en kombinasjon av disse. På den annen side har vi ideologisk motiverte terrorhandlinger, som nesten utelukkende utføres av enslige aktører. Men også her kan gruppedynamikk på nettet, rus og psykisk uhelse spille en forsterkende rolle.

De forskjellige formene for høyreekstrem vold og terror krever ulike forebyggingstiltak. I Norge har politiet fått en sentral rolle i forebyggingen av radikalisering og voldelig ekstremisme. Dette er imidlertid et krevende oppdrag, særlig når voldsbildet er så sammensatt.

Mange relevante tiltak ligger utenfor politiets ansvarsområder – hos kommuner, skoler, barnevern, og helsetjenester. Og selv om politiet i samspill med PST spiller en nøkkelrolle i å avverge terrorangrep, er det vanskelig å oppnå dette uten tettere samarbeid og mer informasjonsutveksling mellom offentlige etater og myndigheter.

Samfunnets felles ansvar

Én fellesnevner for alle hendelsene vi har beskrevet, er uansett at ofrene velges ut på bakgrunn av rasistiske og høyreekstreme holdninger. Slikt tankegods kan ikke bekjempes av politiet. Dette er samfunnets felles ansvar. Det handler om å styrke den demokratiske beredskapen mot rasisme, muslimhat og andre fremmedfiendtlige holdninger.

Det er særlig viktig er å motarbeide forestillingene om at personer med minoritetsbakgrunn, som Tamima Nibras Juhar, utgjør en trussel mot Norge.

I realiteten er det høyreekstrem vold som utgjør en vedvarende trussel mot norske minoriteter, og dermed også mot vårt felles demokrati.