Høyesterett strammer inn bruken av fradrag i straff etter bruk av omvendt voldsalarm

At utholdt varetekt med elektronisk fotlenke fører til varetektsfradrag i straffen, er opplest og vedtatt. Spørsmålet Høyesterett nå har tatt opp, er hvordan man skal forholde seg til besøksforbud med elektronisk kontroll, også kalt omvendt voldsalarm.

Foranledningen er en sak fra Finnmark, der en mann var blitt underlagt besøksforbud overfor en kvinne han har barn med, og som hadde anmeldt ham for vold. De to første ukene av restriksjonen brøt han besøksforbudet fem ganger. Etter dette ble han varetektsfengslet. Etter 30 dager i varetekt, ble han løslatt mot besøksforbud med elektronisk fotlenke. Dette varte i 45 dager.

Må tåle en viss belastning

Da Vestre Finnmark tingrett skulle behandle tiltalen som ble reist for brudd på besøksforbudet, anførte mannen at han måtte få fradrag i straffen fordi den etterfølgende fotlenken hadde vært en stor belastning. Det var tingretten ikke enig i. Det var derimot Hålogaland lagmannsrett, som mente fotlenken var å anse som et varetektssurrogat. 

Lagmannsretten skrev:

«Lagmannsretten finner at den belastning tvangsmidlet medførte for domfelte må kompenseres skjønnsmessig ved at av fengselsstraffen på 48 dager gjøres 18 dager betinget med prøvetid på to år. Den øvrige del på 30 dager er utholdt i varetektsarrest.»

Mannen slapp dermed ytterligere soning. Påtalemyndigheten anket dette til Høyesterett, og anførte at omvendt voldsalarm «som et klart utgangspunkt ikke kan føre til mildere straff». Sentralt i argumentasjonen er forarbeidene fra 2009, der departementet skrev:

«Departementet vil understreke at det ikke er meningen at ileggelse av elektronisk kontroll sammen med et kontaktforbud skal føre til kortere eller betinget fengselsstraff. Kontaktforbud ilegges normalt sammen med, og ikke som et alternativ til, fengselsstraff. Formålet er å beskytte fornærmede mot uønsket oppmerksomhet fra domfelte. Kontaktforbud har således mer preg av et tiltak som skal beskytte fornærmede og har i mindre grad et pønalt formål.»

«Dette synpunktet har i liten grad satt spor etter seg i rettspraksis», kommenterer førstvoterende Eyvin Sivertsen, og viser til en rekke avgjørelser som åpner for at «langvarig og inngripende elektronisk kontroll av kontaktforbud kan gi et merkbart utslag ved straffutmålingen».

Under henvisning til departementets uttalelse fra 2009, skriver nå Høyesterett at ettersom det primære formålet med tiltaket er å beskytte andre mot krenkelser, så må den som blir underlagt elektronisk kontroll må «finne seg i en viss belastning uten at det fører til lavere eller betinget fengselsstraff». Det skal heller «ikke legges særlig vekt på om elektronisk kontroll av besøksforbud i det enkelte tilfellet er brukt som et alternativ til varetektsfengsling».

Endte med ingenting

Størrelsen av fradraget må bero på hvor inngripende den elektroniske kontrollen har vært i omfang og varighet, og det skal dessuten «gjelde en viss terskel for når fradrag skal gis»,

Etter en konkret vurdering kommer Høyesterett til at det i dette tilfellet ikke var grunn til å gi noe fradrag i det hele tatt. Dette til tross for at forbudssonen omfattet stedet der han selv bodde, slik at han måtte flytte.

«Jeg er etter dette kommet til at den elektroniske kontrollen av besøksforbudet ikke har vært tilstrekkelig inngripende for A til at den delen av fengselsstraffen på 48 dager som gjenstår etter varetektsfradraget på 30 dager, kan gjøres betinget. Det er heller ikke grunnlag for å redusere lengden av fengselsstraffen», konkluderer Høyesterett enstemmig.

Dommen finner du her.