Hører ingen steds hjemme

Bystyrekollega Helén Rosvold Andersen og jeg har i noen sammenhenger stått på hver vår side og på ulike måter gitt uttrykk for veldig motstridende meninger knyttet til blant annet Pride, regnbuer og mangfold.

Men uansett hvor uenige vi er - det at hun må ta grep for å beskytte seg selv og barna sine på grunn av det hun mener - det syns jeg er forkastelig og hører ingen steds hjemme.

I USA blir sønnen til Demokratenes visepresidentkandidat offentlig mobbet av politiske motstandere for å uttrykke kjærligheten til faren på den måten han best kan gjøre det.

Vi snakker om en 17-år gammel gutt med autisme.

En slik samfunnsdebatt, som rammer de vi som samfunn har et særlig ansvar for å beskytte, tror jeg ingen av oss ønsker.

Barn skal ikke lide for foreldrenes meninger og handlinger, og vi skal ha rom til å kunne uttrykke meningsmangfold og debattere vanskelige temaer uten at det utgjør fare for oss selv og familien våre.

Dette er faktorer som allerede hindrer samfunnsdeltakelse og holder særlig kvinner utenfor samfunnsdebatten og politikken.

Retten til å mene og ytre er noe av grunnpilaren i demokratiet som vi er så stolte av, men den retten må vernes om og kjempes for.

Min kloke, sterke farmor ble nesten 98 år. Hun opplevde to verdenskriger, kom fra en søskenflokk på 14, og selv fødte hun 7 barn. Både barna og vi barnebarna fikk stadig høre at: "Dere må bare krangle og være uenige, men bli aldri uvenner."

Jeg tror det er verdt å høre på farmor.