Her er tre enkle og helt gratis grep for å bekjempe utenforskap i skolen

Hverken på små eller store skoler blir man kvitt oppførsel som leder til utenforskap, men det finnes tiltak som begrenser det, skriver Nicolay Gausel. Illustrasjon: Ksenia4162, Shutterstock/NTB

Og det er ikke dyrt eller vanskelig heller.

Man kan mene mye om skolegang. Noen har solskinnshistorier, andre har regnværshistorier. Jeg gleder meg naturligvis over solskinn, men det er sårt å se, høre og lese om barn som har det vondt på skolen.

Det smerter å være vitne til foreldre som ikke vet sine arme råd og er fullstendig ute av seg i fortvilelse over sitt barns utenforskap.

Tre enkle grep

Det kan virke som skoleverket står maktesløst overfor utenforskap i skolen, all den tid mobbing og utenforskap bare øker og øker. Men i godt over 30 år har vi visst ganske mye om hvilke grep som må tas for å minimere forekomsten.

Her er tre enkle grep – omtrent gratis – som alle kan ta på sin skole.

Grep nummer 1: Små enheter

Inkludering av enkeltelever er svært utfordrende ved store skoler. Store skoler er ikke designet for best mulig læring eller inkludering. De er med vilje utformet etter mikroøkonomisk forståelse av stordrift, der det er billigere å produsere varer i stor skala enn i mindre skala. En elev regnes ikke som et menneske innen den mikroøkonomiske modellen, men som en vare i form av uteksaminering.

Det er sant at stordriftsmodellen tillater billigere produksjon pr. enhet, men store skoler skaper også mer utenforskap, målt i form av mobbing og frafall. Stordriftsmodellen produserer rett og slett mer utenforskap.

Ettersom mindre skoler er dyrere å drifte pr. elev, fremstår det som økonomisk selvskading innen mikroøkonomiske stordriftsmodeller.

Man kan kanskje argumentere for at det er en levning fra den gang folk bodde «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», som det heter i NRK. Men disse små, dyrere enhetene produserer faktisk mindre utenforskap.

Det er rett og slett fysisk mulig for en lærer å se hver eneste elev og dermed gi oppfølging og inkludering. Ja, i en slik mindre enhet kan alle rektorer lære seg navnene på sine elever.

Dessverre vet jeg ikke om noen rektorer som klarer å få en stordriftsskole med hundrevis av elever til å splitte seg opp i mindre skoler. Men skolene kan klare å få til én ting. De kan utforme mindre klasser. Små, oversiktlige enheter med fleksible ordensregler og korte undervisningssekvenser.

Grep nummer 2: Rotasjon

Noe en skole uansett kan klare, er å flytte elever rundt i klasserommet. Man har visst i over 50 år at det finnes en «T-sone» i et klasserom. T-sonen er en slags fysisk utforming av elev-lærer-deltagelse som oppstår i klasserommet. Inkluderende deltagelse i undervisningen foregår mest rett foran læreren i en horisontal linje, og fra midten foran læreren og bakover i klasserommet.

Minst inkludering og deltagelse finner man bakerst i hvert hjørne, med gradvis mer inkluderende deltagelse på hver side frem mot den horisontale linjen foran læreren.

Alle rektorer kan oppfordre lærerne til å rotere på elevene, slik at alle får lov til å være i denne T-sonen. Det er svært lett å få til og koster ingenting.

Grep nummer 3: Aktiviteter på skoleområdet

Man vet med sikkerhet at deltagelse i en aktivitet sammen med andre kan gi en opplevelse av tilhørighet. Man vet også at det kan igangsette eller øke identifisering med dem man gjør det sammen med.

En skole i seg selv kan ikke gi tilhørighet eller opplevelse av identifisering – det er jo bare en samling fysiske bygg på et avgrenset areal.

Men skolen kan la de fysiske bygningene og arealene bli fylt av menneskelig aktivitet både under og etter skoletid – aktiviteter som ikke handler om prøver, lesing, læring av pensum og lekser.

Rektor kan med svært lave kostnader legge til rette for at elever og foreldre kan oppholde seg på skolen og få lov til å lage seg aktiviteter der – noen igangsatt av ansatte, andre av foreldre og elever.

Det er altså om å gjøre at en elev som har det vanskelig, får muligheter til å identifisere seg med skolen og ha sine aktiviteter og venner der – også etter skoletid.

Da blir skolen det fysiske stedet der eleven får føle tilhørighet. Poenget er altså å la skolen bli et symbol for aktiviteter med inkluderende deltagelse istedenfor et symbol på avvisning og utenforskap.

Behøver ikke å koste så mye

Og la det være sagt: Hverken på små eller store skoler blir man kvitt oppførsel som leder til utenforskap. Det finnes lærere som ydmyker barn og foreldre, barn som ydmyker barn og lærere, og foreldre som ydmyker barn og lærere – uavhengig av skolens størrelse.

Men skolen kan ta tre enkle grep for å minimere forekomsten på sin skole:

• Den kan ha små enheter.
• Den kan ha rotasjon på elevers plassering i klasserommet.
• Den kan sørge for at skoleområdet blir et sted for inkluderende tilhørighet også etter skoletid.

Vi blir neppe kvitt regnværsdager. men som ellers når det gjelder været, kan vi ta grep for å stå dem av. Det behøver ikke å koste så mye.