Her bodde pinse­venner og kommu­nister, fabrikk­arbei­dere og drosje­sjåfører, nygifte og alene­mødre.

Men Bærums bourgeoisi så på Stjerneblokka som en selv¬motsigelse, en modernistisk betongblokk med aluminiumsvegger som ville stride mot borgerskapets ånd og tone, selve klassestrukturen lå støpt i bygningsmassen. Men siden arkitektene tidligere på oppdrag for Kristiansands byplansjef rett etter krigen, Sindig-Larsen hadde forelagt planer om sanering av Posebyen og erstatte trehusene med høye blokker, var døren inn til den nye, visjonære byplansjef Erik Lorange åpen.

Timingen var perfekt. Lorange, regionalplanleggingens far, hadde visjoner om å «nyreise» byen. Raskt våknet tanken at Stjerneblokka kunne være et signalbygg, og en ideologisk markør, som viste veg for modernisering og gjenreisning av landet og som kunne gjøre Kristiansand til en ordentlig by. Kombinert med prekær bolignød og manglende bosteder, trasket myndighetene og arkitektene omkring i byen for å finne et egnet sted. Som signalbygg kunne den godt ligge på Dueknipen eller på toppen av Hamreheia slik at passasjerene på danskebåten, englandsbåten og amerikabåten kunne se den ved innseilingen fra Skagerak.

Men det ble motstand fra det øvre sosiale lag. Stjerneblokka ville ødelegge for de kjære søndagsturene i området, den ville legge de andre villaene i området under hælen og skygge for den evige solen.

Dermed dro de på befaring på Lund, og der fant de et ledig, glissent område, rett ved parksjef Kraft. Her skal den ligge, sa Lorange. Blokka på 10 etasjer ville forandre bybildet radikalt, og brannsjef Haslerud mente i tillegg at høyblokka var brannfarlig og farlig høy, og viste til brannforskriftene og forbudet mot å bygge høyhus. Mange så på planene med skepsis og fordømmelse, som djevelens verk. En høy betongblokk midt i sørlandsidyllen var for mange en arkitektonisk provokasjon, og en betongkoloss midt i Vilhelm Krags roserike var som en slange i paradiset, den passet ikke inn i sørlendingens innadvendte livsholdning.

Lorange så planene som et visjonært symbol på at norsk byplanlegging etter krigen var en utadrettet og kreativ skaperkraft med vilje til å kommunisere med den store verden. Planene signaliserte en større verden, gjenreisingens og samfunnsutviklingens verden, inspirert av stjernearkitekten Le Corbusiers visjoner om lys, luft og fellesskap.

Byggmester Kaarigstad satte det første spadestikket i 1952. Under byggingen sto min far ofte og så på at de 65 toetasjesleilighetene på 85 kvm ble reist med gule stålheisekraner som på avstand så ut som galger. Og da Stjerneblokka var ferdig i 1955 strakte den seg mot himmelen som Babels Tårn. Byggesummen ble i overkant av 2 millioner kroner, mens arkitekthonoraret ble på 37 000 kroner, pengene ble lånt av Den norske stats husbank.

Stjerneblokka var Norges første høyblokk i sitt slag. Blokka skulle vært et godt sted å vokse opp, det kan jeg skrive under på for jeg ble unnfanget og vokste opp i 9. og 10. etasje fra 1961 med utsikt fra kjøkkenet rett sør. Herfra så jeg alt, det frie havet, sjøen, Oksø og Grønningen fyr som blinket i jevn takt og rytme da mørket kom, og så hørte jeg tåkeluren da jeg la hodet på puten og skulle sove. Jeg så Flekkerøy, der tusenvis av skip fra alle verdens nasjoner gjennom de siste århundrer hadde søkt ly, i det som lenge var den viktigste havnen langs Agderkysten. Jeg så trange sund og kiler, knauser og holmer, og furuene som struttet mot himmelen på Odderøya, det åpne Vestergapet, Galgebergtangen og Kuhol¬men. Dvergsøya med blomstrende tiriltunger, Olavsholmen, og Stangodden i Randesund.

Bak de 500 vinduene bodde pinsevenner og kommunister, fabrikkarbeidere og drosjesjåfører, nygifte og alenemødre. Lydene fra leilighetene blandet seg til en symfoni av liv: barnelatter, en radio som sto på, støvsugere, hosting og harking, ektepar som elsket, banking i veggene, en stol som ble reparert, røyklukten fra naboen, tenåringsjenter som slamret med døra, husmødre som trallet på en sang, og nå og da ringte det på døren og utenfor sto en mann fra Frelsesarméen og lurte på om vi trodde på det evige liv.

Vi som var barn lekte i gangene, dannet fotballag og sprang rundt blokka som om den var vår egen verden, og helt til vaktmesteren med øyne i nakken og på hver finger tordnet at nå var det slutt på dette spetakkelet. Høyt hevet over asfalten og alle andre på Lund fant vi en samhørighet med den andre, vi smeltet inn i en høyere enhet.

Vi gjenkjente oss selv i alle de andre, vi var for oss selv, men også for den andre, Stjerneblokkas kollektive bevissthet var en realitet; vi ble nye mennesker, og uten at vi merket det var vi med på å danne et eget samfunn, en egen by og verdensby, vi var en en¬het som overgikk den enkeltes individualitet. Luften og lyset over blokka var den store guddom¬melige hemmelighet i byggverket, som skjenket oss den dype nattesøvn. Og lyset, solen og luften som omkranset Stjerneblok¬ka bidro til våre forsiktige drømmer og utopier om liv og fremtidig samfunn. For oss var Stjerneblokka aldri bare betong. Den var håp, drømmer og liv. Den var vår verden og forsterket vår tro på en ny tid. I dag står Stjerneblokka fortsatt der, som et monument over en tid da arkitektur var mer enn estetikk – det var et sosialt prosjekt. Den minner oss om at bygg kan forme gode liv og fellesskap.