Hele dette opplegget får meg til å føle meg som en småkriminell

Overvåket.

Av en 16-åring.

Hun står med armene i kors og en liten skanner i hånden, som et moderne revolverhylster. Klar til å gripe inn dersom jeg, Gud forby, registrerer økologisk banan som vanlig. Jeg kjenner svetten piple i nakken. Ikke fordi jeg prøver å stjele – men fordi hele dette opplegget får meg til å føle meg som en småkriminell. En slags banantyv med medisinsk embetseksamen.

Jeg skulle ønske det fantes en knapp på skjermen. En liten, men mektig knapp som sa: “Jeg godkjenner ikke at jeg nå må gjøre jobben til butikkansatte – uten opplæring, uten lønn – mens et menneske som knapt har hatt sin første kjærlighet fungerer som min moralske overordnede.”

Og aller helst: “Jeg godtar ikke juridisk ansvar for eventuelle feilskanninger. Jeg er amatør. Jeg gjør så godt jeg kan.”

Men den knappen finnes ikke. Så jeg trykker “Start”. Og begynner å scanne. En etter en. Bit for bit. Pose for pose.

Lite vet den våkne 16-åringen at vi sammen – hun og jeg, gjennom vårt usagte samtykke – visker ut en arbeidsplass. Et ekte menneske, med ekte lønn og ekte samtaler bak kassa.

Men jeg gjør det likevel. Fordi jeg har dårlig tid. Fordi det er effektivt. Fordi det er sånn verden går nå.

Og fordi jeg, innerst inne, er altfor konfliktsky til å stille meg i kø og si høyt: “Jeg vil at noen andre skal gjøre denne jobben.”

Så jeg taster inn avokado. Tre stykk. Ikke to. Æresord. Og bipper videre, mens fremtiden ser på.