He is back!

For mange år siden lot jeg i et internasjonalt miljø falle en bemerkning om at ingen forsto det amerikanske folk bedre enn Bill Clinton, og høstet en velfortjent smekk på fingrene fra en amerikaner. Som ville ha seg frabedt at en europeer skulle fortelle ham hvem som best forsto det amerikanske folk. Og jeg måtte jo gi ham rett. For hvordan ville vi ha reagert hvis en amerikaner fortalte oss hvilken europeer som forsto oss best?

Trumps comeback må være en av de mest sensasjonelle i amerikansk historie. Kanskje den mest spektakulære, og kanskje også den med størst innvirkning på utviklingen i verden. For Trump er dårlig nytt for flere av de forhold vi siden den kalde krigs avslutning har tatt som en selvfølge. For eksempel den globale frihandel. Som har skaffet oss tilgang på alle mulige varer produsert i land med helt andre arbeidsmiljøregler og et helt annet kostnadsbilde enn vi er vant til her hjemme. Denne frihandelen er ved Trumps valg som amerikansk president nå avgått ved døden, og blir erstattet av høye tollmurer som vil ramme Europa hardt. Og Norge med. Dessuten ser det ut til at begge kamre i det amerikanske parlamentet, Kongressen, blir kontrollert av det republikanske partiet, og Trump vil dermed ha frie hender til å gjennomføre den politikk han har lovet velgerne.

Europa våkner derfor opp til en helt ny virkelighet. Det er en verdensdel som sliter med interne problemer, og som må møte utfordringen fra politiske utfordrere på ytterste høyre fløy. Det er politiske krefter som hevder de er tilhengere av demokratiet, men som tenderer i retning av autokrati innenfor en demokratisk forkledning. Disse politiske bevegelser deler mange av Trumps synspunkt, og vår del av verden står derfor nå foran et historisk tidsskille.

For regjeringen i Kyiv er valget av Trump en katastrofe. Utviklingen på slagmarken har lenge gått i favør av Russland, og Trump har gjentatte ganger vært kritisk til Biden-regjeringens Ukraina-holdning. Det er en politikk som har røtter tilbake til Obama-administrasjonen, der Joe Biden som visepresident besøkte Ukraina hele seks ganger. Norge, som en nær alliert av USA, besøkte Biden imidlertid ikke. Den amerikanske støtten, som Ukraina til nå har vært avhengig av for å fortsette motstanden mot Putins angrepskrig, vil derfor tørke inn. I alle fall dersom Trump mener det han har sagt. Og det gjør han nok. Ukrainakrigen går derfor nå trolig mot en avslutning. Det innebærer russisk seier med en diktatfred på Putins premisser.

For EU er Trump i Det hvite hus en hodepine. Organisasjonen opplever under formannskapet til Ungarns Viktor Orban indre uro, og må nå forberede seg på en handelskrig med USA. For handelsbalansen i forhold til USA er klart i europeisk favør. Trump-administrasjonen har derfor neppe noe annet valg enn å gjøre alvor av sine valgløfter om å etablere tollmurer for å beskytte amerikansk arbeidsplasser fra utenlandsk konkurranse. For europeisk industri og næringsliv som har fokusert på det amerikanske marked venter nå harde tider!

Og NATO står foran en skjebnetid. Garantisten for organisasjonen har til nå vært USA. Den garantien har det amerikanske folk ved valget av Donald Trump nå opphevet. Om organisasjonen vil overleve er derfor usikkert. For Norge er situasjonen nå etter at Finland og Sverige gikk med i NATO i kjølvannet av Ukrainakrigen likevel ikke helsvart. For selv om NATO skulle forsvinne på historiens skraphaug, kan nye allianser som kan tjene våre sikkerhetsinteresser dukke opp. En nord-europeisk allianse, trygt forankret på grunnlag av det liberale, tolerante og frie demokrati slik vi kjenner det i Stor-Britannia og Norden, kan derfor fort bli et reelt alternativ.

Verden står altså foran nye tider. USA vil under Trump bevege seg i retning av isolasjonisme slik landet fremsto før det japanske angrep på Pearl Harbour i 1941. Fokus for USA blir trolig Stillehavet og forholdet til Kina. Det er derfor på tide for Europa å måtte klare seg selv. Hvordan det skal gå gjenstår å se.

Europa står foran spennende tider!