Hatet som vokser: 14 år etter 22. juli

Kampen mot rasisme og høyreekstremisme kan ikke være minoritetenes kamp alene. Den må føres av oss alle, skriver Umar Ashraf og Kamzy Gunaratnam. Foto: Morten Holm, NTB

Hva har vi lært? Har vi lyttet?

Tirsdag er det 14 år siden en høyreekstrem terrorist angrep og drepte 77 mennesker på grunn av hvem de var og hva de trodde på. Et terrorangrep på fellesskap, mangfold og demokrati. På ideer og på menneskene, ungdommene, som bar på dem.

Vi skriver denne kronikken fordi vi selv har kjent hatet på kroppen. Én av oss overlevde terroren på Utøya og svømte fra kulene. En av oss vokste opp på Holmlia, der Benjamin Hermansen ble drept i 2001 fordi han var mørkhudet.

Vårt liv, og livet til mange i våre miljøer, er preget av hva som skjer når samfunnets lim slites i stykker. Vi vet hvor farlig det er når minoriteter mistenkeliggjøres og umenneskeliggjøres.

Vendepunkt

22. juli var et varsko om hva som skjer når hat får grobunn i et samfunn, når konspirasjoner får utvikle seg uforstyrret og kunnskapsløst. Derfor håper vi fellesskapet vil høre vår appell. For kampen mot rasisme og høyreekstremisme kan ikke være minoritetenes kamp alene. Den må føres av oss alle.

14 år etter terrorangrepet må vi spørre oss som samfunn: Hva har vi lært, og har vi lyttet?

Nylig kom politiets årsrapport om hatkriminalitet for 2024. Rapporten viser en vedvarende økning i antall anmeldte hatkriminalitetssaker siden 2014.

6 av 10 hatmotiv bak disse sakene handler om hudfarge eller etnisitet. Det er lett å glemme at dette ikke bare er tall. Dette er mennesker. Det er liv som preges av frykt, trakassering og vold.

Det er ungdom med minoritetsbakgrunn som spyttes på når de går på gaten. Det er folk som ikke tør å være seg selv, i frykt for reaksjonene som vil møte dem. Det er ugjerninger som utspiller seg på nett, i skolegården og på arbeidsplasser.

Hatet har mange ansikter, selv om det ikke alltid er like synlig.

Mørketall bekymrer

Selv med en statistikk der pilene peker feil vei, vet vi at mørketallene er store. Mange anmelder aldri. Flere tror det ikke nytter, i frykt for å ikke bli trodd eller bli møtt med enda mer hat.

Vi har kolleger både i Stortinget og i Antirasistisk Senter som får tett oppfølging av politiet og bærer voldsalarm. Selv det er ironisk nok et bedre utgangspunkt enn dem som ikke tør å anmelde dette en gang, fordi de kanskje har gitt opp på storsamfunnets evne til å håndtere hatet. Det er et alvorlig samfunnsproblem som burde bekymre oss alle, ikke bare dem som rammes direkte.

Hatet har fått mer vind i seilene de siste årene, og det har ikke skjedd i et vakuum. Internasjonale strømninger påvirker også oss her hjemme.

Gift?

Når høyrepopulistiske og autoritære krefter får fotfeste i land som USA, ser vi hvordan det gir gjenklang i Norge. I en undersøkelse fra Ipsos hevdet nesten halvparten av unge menn i Norge at de ville stemt på den amerikanske presidenten Donald Trump – en politiker som har gjort hatretorikk og konspirasjoner til en del av sitt varemerke.

Trump har hevdet at immigranter «forgifter blodet til landet», et uttrykk som ifølge eksperter gjenspeiler nazistisk tankegang. Det sier noe om hvilke ideer som får fotfeste, også blant unge her i Norge. Derfor må vi være bevisste på hva slags samfunn vi bygger, og hvilke verdier vi lar vokse frem i vårt eget land.

Hat er en trussel mot demokratiet, ytringsfriheten og tryggheten mange tar for gitt. 22. juli er en dag for å minne hverandre på å aldri ta våre friheter for gitt.

Et tilbakevendende spørsmål vi stiller oss i dag, er: Hvor ble det av fellesskapet? Hvor ble det av de over 40.000 som marsjerte i fakkeltog etter drapet på Benjamin? Hvor er de 200.000 menneskene som fylte gatene i rosetoget etter 22. juli?

Hvorfor så stille?

Når hatet i dag brer seg i kommentarfeltene, på skoleveier, i podkaster, på influensernes egne kanaler og på politiske arenaer, er det blitt stille fra mange av dem som før bar de største fanene.

Det som skjedde denne dagen for 14 år siden, var ikke en naturkatastrofe. 22. juli var et menneskeskapt, ideologisk terrorangrep. Det var et resultat av ord som skapte holdninger, og holdninger som ble til handlinger. Gjerningsmannen var ikke et unntak. Han var et produkt av samfunnet vårt, der vi tillot hatet å vokse.

Det er vår jobb å sørge for at vi aldri opplever en 22. juli igjen. Det er vår jobb å sikre at hatet aldri får vokse seg så stort at mennesker må bøte med livet for å være den de er.