Det haster å bygge en gassrørlinje fra Barentshavet

Til tross for sanksjoner strømmer fortsatt russisk gass inn i europeiske hjem, skriver kronikkforfatteren. Bildet: Protestskilt foran den russiske ambassaden i Paris mot Frankrikes energihandel med Russland, 2. juni i år. Foto: Benoit Tessier, Reuters/NTB

Europa trenger en pålitelig og etisk leverandør av gass – og det er Norge. Men det er umulig uten en rørledning fra Barentshavet til Norskehavet og Nordsjøen.

Siden Russlands invasjon av Ukraina i 2022 har Europa innført omfattende sanksjoner. Likevel strømmer det fortsatt store mengder russisk gass inn i europeiske hjem. Hvorfor?

Fordi Europa dessverre fremdeles er avhengig av gass, uansett hvor gjerne man skulle ønske det motsatte.

Så lenge Europa fortsetter med sitt enorme naturgassforbruk, trengs en stabil, pålitelig og etisk leverandør for å dekke energibehovet deres gjennom det grønne skiftet. Norge er den leverandøren, og det er langt ned til annenplassen.

Derfor må det bygges en gassrørlinje fra Barentshavet. Og det haster.

Russisk aggresjon og amerikansk rot

Før 2022 tenkte man at Russland kunne være en stabil forhandlingspartner om naturgass. Økonomisk integrasjon mellom Russland og resten av Europa ble ansett å være en forsikring mot konflikt. Handel skulle gjøre at det ikke var i noens interesse å starte en krig.

Sett i etterpåklokskapens lys var dette en fryktelig dårlig idé.

De siste årene har Europa måttet omstille seg hurtig fra russisk gass, men det har vært vanskelig. Gass er nemlig vanskelig å transportere, og det tar tid å bygge ut nye løsninger. Dermed var ca. 14 prosent av gassen EU brukte i første kvartal av 2025, fra Russland. (Eurostat, 2025)

Alternativene er ikke særlig mye bedre.

Amerikansk flytende naturgass (LNG) har fylt mye av tomrommet den russiske gassen etterlot. Men LNG er både dyrt og energikrevende. I tillegg har USA blitt en svært upålitelig aktør i handelsverdenen: President Donald Trumps vingling og ubesluttsomhet med tollsatser er nærmest umulig å forutse og forholde seg til.

Et annet alternativ har vist seg å være Qatar, et regime som ble verdenskjent for moderne slaveri opp mot fotball-VM i 2022. Skal Europa virkelig binde seg til slike aktører når hele poenget er å vende seg vekk fra en aktør som ikke deler våre europeiske verdier? Verdier som menneskeverd og selvråderett?

Et enkelt svar ligger i Barentshavet

Norge har gass, tillit og demokratiske verdier. Barentshavet huser enorme reserver med naturgass, men kan i dag kun eksporteres via LNG-anlegget på Melkøya. Det er kostbart, ineffektivt og lite miljøvennlig.

Sokkeldirektoratet anslår at gassfeltet «Snøhvit» kommer til å bruke all kapasiteten på Melkøya frem til 2040, og andre allerede oppdagede reserver etter det, frem til 2050. Det hjelper lite når Europa trenger gass nå.

Ingen operatører på norsk sokkel er interessert i å lete i Barentshavet dersom eventuelle funn ikke kan settes i produksjon før om 30 år.

At Europa må støtte seg til uetiske og upålitelige leverandører, mens store gassreserver ligger og venter i egen bakgård, er uheldig – og veldig unødvendig.

I tillegg er det blitt bestemt at Melkøya skal elektrifiseres. På Melkøya blir nemlig gassen kjølt ned til flytende form slik at den kan transporteres. Dette krever enorme mengder strøm vi ikke har.

Strømnettet i Norge er så begrenset at strømmen til Melkøya må produseres lokalt i Finnmark. Det betyr store inngrep i vakker nordnorsk natur i form av vindmølleparker. Sametinget mener dette også kan sabotere for samenes reindrift, liv og virke.

Det finnes en svært enkel løsning

Vi trenger en gassrørledning fra Barentshavet og ned til den eksisterende infrastrukturen i Norskehavet og Nordsjøen.

Slik kan gass fra felter i Barentshavet transporteres effektivt til europeisk forbruk, uten å tappe strømnettet i Finnmark for all kapasitet. Dermed får Europa en trygg og verdibasert energipartner – fremfor autoritære regimer.

Dette haster. Tiden for å handle er nå. En gassrørledning fra Barentshavet til Europa er ikke bare til enorm økonomisk nytte for Norge, men har også strategisk betydning. Jo tettere Europa knyttes til norsk energi, desto større blir viljen til å forsvare våre interesser i nord ved en direkte trussel fra Russland.