Harald Eia kaster «25. juni-kortet» inn i debatten og løper av gårde. Selv fremstiller han det som en modig handling.

Harald Eia (bildet) synes det er irriterende med alle som «selvfornøyd» og «høytidelig» bruker terrorangrepet som bevis på at kampen for skeives rettigheter ikke er over, skriver Espen Evjenth. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

Harald Eia kaster «25. juni-kortet» inn i debatten og løper av gårde. Til alt overmål fremstiller han det som en modig handling.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

«Å drepe så mange skeive som mulig.»

Det var Zaniar Matapours mål med terrorangrepet i Rosenkrantz' gate 25. juni 2022, ifølge dommen fra Oslo tingrett. I tillegg ville han spre alvorlig frykt i den skeive befolkningen.

Å lese de ordene var både et slag i magen og en lettelse. Det første fordi de så tydelig formidlet alvoret. Det andre fordi vi berørte ikke lenger trengte å bære bevisbyrden på våre skuldre. En domstol har gått grundig gjennom bevisene og kommet til en konklusjon som tydelig erkjenner det vi ble utsatt for.

Mange av oss berørte opplevde at det ble veldig fort stille etter terroren, at alvoret i angrepet lenge ble underspilt, og at legningen til de drepte og Per på hjørnet som åsted førte til betydelig forvirring om skeive virkelig kunne være målet.

Harald Eia har ikke opplevd det slik. I en episode av Tore og Haralds podkast argumenterer han for at pressen har stått for et entydig narrativ om pride og det skeive miljøet som mål for terroren, uten rom for kritiske spørsmål.

Modig nok til å være ussel

Eia gjør et finurlig retorisk grep i podkasten. Han begynner med å tilkjennegi at han er blitt veldig opphengt i spørsmålet om skeive var målet. Så bruker han mesteparten av innslaget på å presentere argumenter som taler imot.

Vi får blant annet stifte bekjentskap med flere talepunkter som vi kjenner igjen fra rettssaken mot Matapour. Eia har nemlig vært i middag med en av Arfan Bhattis forsvarere. Argumentene er ikke nye for oss som har fulgt saken, men Eia fremstiller dem nærmest som hemmelig informasjon mediene har dysset ned.

Samtidig antyder Eia at han er usikker på hvorfor han er så engasjert i dette, og at det kanskje er noe mørkt som ligger bak. Helt til slutt kommer avsløringen: Eia synes det er irriterende med alle som selvfornøyd og høytidelig bruker terrorangrepet som bevis på at kampen for skeives rettigheter ikke er over. «Mange sa at det var for mye pride, vel, hva sier dere nå?» hermer han med tilgjort stemme.

Eia prøver å få i både pose og sekk. Han kaster 25. juni-kortet inn i debatten, og så vasker han hendene og løper av gårde. Mener han fortsatt alt det han brukte de første 15 minuttene av det 18 minutter lange innslaget på å argumentere så hardt for? Det forblir hengende i luften.

Inntrykket er at han fortsatt mener alt sammen, men ser at det gjør ham til «et usselt menneske», som han sier. Harald Eia er jo en person som ikke er redd for å henge seg selv ut, avslutter han. Modig nok til å være selverklært ussel, altså, men ikke til å være tydelig på hva han egentlig står for.

I et glimt av det man bare kan håpe er selvinnsikt, legger Eia til: «For 22. juli var jo ikke et angrep på Arbeiderpartiet. Hehe.»

Ensidig kirsebærplukking

Eia lener seg tungt på en artikkel Minerva-redaktør Nils August Andresen skrev før dommen falt. Her går Andresen gjennom beviser som peker mot at skeive var mål for terroren, og finner dem lite overbevisende. Eia fremstiller Andresens artikkel som grundig og balansert. For meg fremstår den preget av ensidig kirsebærplukking og flere direkte feil. Jeg tar noen eksempler:

Andresen benytter først og fremst en veldig merkelig logikk. Når retten feller dom, skal dommerne se på helheten i bevisbildet og vurdere hva som er bevist utover rimelig tvil. Slik er det blant annet fordi et bevisbilde sjelden er helt entydig og ofte mangler informasjon. Andresen, derimot, tar for seg ett og ett moment som han forkaster hver for seg, gjerne på grunnlag av rene spekulasjoner og svært lettvinte vurderinger av hva som fremstår «logisk» for ham selv.

I tillegg mangler flere momenter fra Andresens liste, som lappen med henvisning til «Lots folk» og det at Matapour aktivt skjøt inn vinduene på London Pub.

I Eias podkast får forsvareren uimotsagt hevde at Bhatti har hatt det samme homofiendtlige profilbildet liggende i årevis. Profilbildet og forsidebildet av det brennende pride-flagget, som ble lagt frem i retten, ble begge lagt ut 14. juni 2022, 11 dager før terroren.

Andresens fremstilling av hva partene vektla i rettssaken, er heller ikke riktig. Han hevder at hverken aktoratet eller forsvarer brukte særlig mye tid på spørsmålet om skeive var målet. Det stemmer ikke. Aktoratet førte to vitner fra Oslo pride, i tillegg til at mange av de fornærmede som vitnet, forklarte mye om konsekvensene for dem som skeive.

Det ble også brukt betydelig tid på bevisene som handlet om skeive som mål. Forsvarer Marius Dietrichson brukte på sin side mye tid på å så tvil om dette bildet. Han vektla gjentatte ganger taxituren i forkant og turen innom Parkteatret på Grünerløkka.

Sannheten koster

Det jeg kanskje reagerer mest på, er hvordan Eia og Andresen fremstiller seg selv som unike sannhetssøkere, i motsetning til resten av pressen. Historien de fremmer, er at både pressen, politikerne og politiet som etterforsket saken, er blitt feid av gårde i et narrativ som ingen har våget å stille spørsmål ved, før disse to kom på banen.

Andresen antyder blant annet at mediene ikke slapp til tvil om hvorvidt angrepet var rettet mot skeive, av hensyn til ikke å «kludre til» diskusjonen om Politiets sikkerhetstjeneste og E-tjenestens rolle. Det fremstår på grensen til konspirasjonstenkning.

Andresen hevder også at pressen kvier seg for å gå inn i enkelte spørsmål av frykt for å tråkke skeive på tærne. Han viser til meg og støttegruppen: «Det er lite fristende å gå i rette med en overlevende etter et terrorangrep.»

Det kan jeg forstå. Men jeg kjenner også at jeg blir irritert over at Andresen og Eia fremstiller det som en unikt modig og sannhetssøkende handling å være uenig med meg.

I vår fulgte jeg i flere uker med på vitneforklaringer fra fornærmede i saken. Med opp mot 60 journalister på tilhørerbenken og gjerningsmannen i salen satt de og forklarte seg om noe av det såreste og mest private man kan tenke seg: angst, flashbacks, søvnløse netter, mareritt, sosial isolasjon, sykmeldinger og inntektstap, problemer med alkohol og selvmordstanker.

Noen forklarte at de var redde for å miste jobben eller tilgang på helsehjelp hvis det de sa fra vitneboksen, ble offentlig kjent.

De forklarte seg likevel, fordi det er viktig for dem at sannheten kommer frem. Hadde Eia og Andresen tatt turen innom tingretten disse ukene, kunne de ha sett hvordan virkelig mot ser ut, og hvor mye en forpliktelse til å få frem sannheten kan koste.

Hadde det bare vært så enkelt

Noe av det Eia later til å være mest opprørt over, er at jeg var glad for at Oslo tingrett slo fast at angrepet var rettet mot skeive. Han ser ut til å tro at det kan være en lettelse for oss skeive om pressen bruker mer tid på å trekke dette i tvil. Hadde det bare vært så enkelt.

For konsekvensen av å si at angrepet ikke er rettet mot skeive, er ikke at vi kan gå lettet hjem og føle oss trygge likevel. Konsekvensen er at samfunnet sender et signal til de utsatte om at det ikke er så nøye med dem.

Dommen er anket, og vi forbereder oss på en ny runde i lagmannsretten. Det er steintungt. For meg som leder av støttegruppen har det likevel vært viktig å si at vi ikke er tilbake til start. Vi har stått i dette én gang før og sett at rettsstaten virker.

Fra 4. februar 2025 skal vi stå i det og vitne igjen, selv om det koster.

Ikke fordi vi trenger 25. juni som et «politisk argument», slik Andresen beskriver det. Ikke fordi 25. juni har gjort oss «selvfornøyde» og «høytidelige», slik Eia hevder. Men fordi sannheten er det eneste som kan gi oss et snev av oppreisning etter den uretten vi opplevde natt til 25. juni 2022.