Har Norge verdens høyeste sykefravær på grunn av IA-avtalene?

Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) hevdet nylig at hele 30 prosent av sykefraværet i Norge skyldes arbeidsmiljøproblemer. Det gir ikke forskningen grunnlag for å si, skriver Arnstein Mykletun. Foto: Rodrigo Freitas

Norge burde ha et arbeidsmiljø i verdenseliten. I stedet har vi verdens høyeste utgifter til sykefravær og uføretrygd.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Norge har sannsynligvis de friskeste arbeidstagerne i verden. Det skyldes at flere er uføretrygdet i Norge enn i andre land. I tillegg har vi god folkehelse og et godt helsevesen.

Etter 23 år med IA-avtaler har vi formodentlig også et arbeidsmiljø i verdenseliten. Likevel har Norge verdens høyeste utgifter til sykefravær og uføretrygd.

Når arbeidsministere blir spurt om sykefravær, viser de vanligvis til IA-avtalen. Norge har hatt IA-avtaler siden 2001. IA-samarbeidet er et trepartssamarbeid mellom arbeidsgiverorganisasjonene, arbeidstagerorganisasjonene («partene») og staten.

Har aldri nådd målet

Den første IA-avtalen la til grunn at sykefraværet i Norge var høyt på grunn av skadelig arbeidsmiljø, og man ble enige om å redusere sykefraværet med 20 prosent ved å forbedre arbeidsmiljøet. Dette har vært hovedfokuset i IA-avtaler de siste 23 årene. Målet om 20 prosent redusert sykefravær er imidlertid aldri blitt nådd.

Andre land som også hadde høyt sykefravær for 25 år siden, for eksempel Sverige og Nederland, har redusert sykefraværet med mye mer enn 20 prosent. Til forskjell fra Norge har disse landene ikke satset på arbeidsmiljø i et forpliktende trepartssamarbeid.

Sverige valgte å redusere lønn ved sykefravær. Nederland valgte å økonomisk ansvarliggjøre arbeidsgivere for langtidssykefravær og utenforskap. Så kan man spørre – hvorfor har ikke 23 år med IA-tiltak for bedre arbeidsmiljø redusert sykefraværet?

1. Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) hevdet nylig at hele 30 prosent av sykefraværet i Norge skyldes arbeidsmiljøproblemer. Slik jeg leser forskningen, har vi ikke grunnlag for å hevde at hele 30 prosent av det norske sykefraværet skyldes arbeidsmiljøforhold. Norge hadde i 2023 6,7 prosent sykefravær, mot 2,6 prosent i Sverige, noe som selvsagt ikke kan forklares med arbeidsmiljøforhold.
2. Arbeidsmiljøet har selvsagt en viss betydning for sykefraværet, men det kan likevel være vanskelig å gjøre noe med tiltak og ressurser som IA-partene rår over. 23 år med IA-satsing på arbeidsmiljø har vist det.
3. Det er mye forskning som viser at arbeidsmiljøfaktorer gir ulike typer helseskader, også for den psykiske helsen. Nyere forskning viser imidlertid at arbeid faktisk gir bedre helse. Selv helt vanlige jobber med enkelte arbeidsmiljøproblemer ser ut til å være bedre enn lediggang og utenforskap.
4. Arbeidsmiljøproblemer kan være subjektive. To kolleger kan oppleve det samme arbeidsmiljøet ulikt. Kanskje IA-partene har kommet i skade for å snakke ned arbeidsmiljøet og derved snakke opp sykefraværet? Jeg tror arbeidsmiljøet i Norge er bedre enn sitt rykte.

Staten tar regningen

Hvorfor fortsetter IA-partene å satse på arbeidsmiljø når det åpenbart ikke reduserer sykefraværet?

Et godt arbeidsmiljø har selvsagt en verdi i seg selv, uavhengig av om det reduserer sykefraværet. Men som sykefraværsreduserende tiltak har arbeidsmiljøsatsingen ikke levert. Det ville være nyttig for debatten om arbeidsministeren og IA-partene kunne være tydelige på det.

IA-avtalene innebærer at arbeidsministrene har avstått noe makt over sykefraværspolitikken ved å dele den med partene. Denne måten å utvikle sykefraværspolitikk på, i samarbeid med partene, er unikt for Norge og en del av «den norske modellen».

IA-partenes makt handler primært om deres vetorett. Alle kan si nei til forklaringer på sykefravær, konkret politikk og konkrete tiltak. IA-partene skal ikke bare oppnå redusert sykefravær, men også ivareta sine særinteresser.

Arbeidsgiverorganisasjonene vil selvsagt helst ikke ha høyere ansvar for sykelønnen (i dag betaler arbeidsgiver bare for de første 16 dagene, staten tar regningen for dag 17 til 365). Arbeidsgivere har altså uheldige økonomiske incentiver om å dytte arbeidstagere med helseproblemer over på arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd.

En arbeidsgiver kan for eksempel si «ikke kom tilbake før du er helt frisk» og fremstå som empatisk, mens motivet egentlig er kynisk.

Arbeidstagerorganisasjonene vil ikke akseptere redusert sykelønn. Det vurderes som en fremforhandlet rettighet. Partene har i 23 år prioritert særinteresser over å faktisk nå målet om redusert sykefravær. Staten tar regningen.

Straffes ikke for høyt sykefravær

Hvorfor har arbeidsministre i 23 år latt partene få vetorett i sykefraværspolitikken?

Vi har ikke noe tilsvarende IA-avtalen på andre politikkområder som fiskeri, landbruk, forsvar, utdanning eller samferdsel. Tenk hva slags klimapolitikk vi hadde fått om industri-, landbruks- og miljøorganisasjoner skulle få vetorett i klimapolitikken.

Når arbeidsministre har delt makt med partene i sykefraværspolitikken i 23 år, har de trolig vektlagt at «den norske modellen» har fordeler utover IA-målene. Norge har tatt seg råd til å betale for verdens høyeste sykefravær.

Velgere straffer tydeligvis ikke arbeidsministre for det høye sykefraværet i Norge. For arbeidsministre som ønsker å bli populære, har IA-avtalen vært en gavepakke. Delt politisk makt med partene betyr også delt ansvar for det høye sykefraværet.

Kan Norge redusere sykefraværet?

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har påpekt at de norske ordningene gir uheldige økonomiske incentiver både for arbeidsgivere og arbeidstagere.

Arbeidstagere får full lønn under sykefravær i opptil ett år i Norge. Ved langt ugradert sykefravær kan det oppstå psykologiske barrierer for retur til arbeid, noe som kan føre til at man blir langvarig trygdet, med vesentlig redusert inntekt på AAP og uføretrygd.

Arbeidstagere straffes økonomisk om de tilrettelegger for retur til arbeid for sykmeldte, siden friskmeldte gjerne blir sykmeldt igjen. Det lønner seg å ikke tilrettelegge for retur til arbeid om den sykmeldte kan ventes kanskje å bli sykmeldt igjen.

Ifølge OECD kan Norge redusere sykefraværet betydelig ved å endre litt på de økonomiske incentivene for arbeidstagere og arbeidsgivere. Det er godt dokumentert at økonomiske incentiver for arbeidsgivere og arbeidstagere påvirker sykefraværet.

Politisk risikabelt

Til nå har IA-partene avvist slike forslag. De har prioritert sine særinteresser foran å løse Norges sykefraværsproblem.

Om partene fortsetter med det, kan selvsagt arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) ta sykefraværspolitikken ut av IA-avtalen og bestemme selv, slik arbeidsministre gjør i alle andre land. Hvis hun gjør det, vil partene trolig true med å trekke seg fra IA-samarbeidet.

Brenna kan få skylden for å utfordre «den norske modellen», noe som er politisk risikabelt for en arbeiderpartistatsråd. Det viser hvor mye makt partene har.

Det høye sykefraværet er kanskje prisen for den norske modellen og IA-avtaler.