18 hours ago
6
Saken oppsummert
- Sayna Etminan har mistet kontakt med familien i Iran etter krigsutbrudd.
- Iran opplever den lengste internettblackouten i sin historie.
- Etminan kjenner på sorg og privilegium som bor i Norge.
- Håpet om regimeskifte i Iran svekkes, men regimet har mistet tillit i befolkningen, mener Midtøsten-forsker.
Oppsummeringen er laget med kunstig intelligens (KI) fra OpenAI. Innholdet er kvalitetssikret av TV 2s journalister. Les om hvordan vi jobber med KI
– Jeg har ingen peiling på om de fremdeles er i landet, om de har flyktet, om de … Det er veldig merkelig å ikke ha noe kjennskap til hvor de befinner seg.
Det sier norsk-iranske Sayna Etminan (25) til TV 2.
Søskenbarn, tanter og onkler er blant dem hun nå har mistet helt kontakten med, etter at USA og Israel gikk til krig mot Iran for litt over tre uker siden.
Fra Bergen snakker hun jevnlig med foreldrene sine som bor i Stavanger, og som før krigen hadde tett kontakt med familien i Iran.
– Det er ingenting å finne der lenger. Det er helt umulig å få kontakt, sier hun.
Lengste blackout i Irans historie
Søndag gikk den iranske befolkningen inn i den 23. dagen med full internettblackout, ifølge overvåkingsorganet NetBlocks.
Den jevne iraner har nå levd over 520 timer helt uten tilgang til internasjonalt internett.
Bare utvalgte personer får privilegert tilgang, mens resten kun har tilgang til et begrenset, nasjonalt intranett som er under stadig strengere kontroll, skrev organet i en oppdatering sist uke.
Torsdag meldte de at blackouten er den lengste målt i Irans historie, og da hadde passert blackouten under de massive demonstrasjonene i januar.
– Det er en veldig vanskelig situasjon. Alt jeg får vite om privatlivet mitt nå er gjennom mediene, sier norsk-iranske Etminan.
– Føler jeg ikke kan ha sorg
Hun forteller at hun derfor er avhengig av å lese seg opp på nyheter for å kunne ha oversikt over hva som skjer.
– Men det vi hører om i mediene er jo på kollektivt nivå, så det er veldig vanskelig å ikke vite hvordan dette faktisk påvirker familien min.
Etminan forteller at hun kjenner på en sorg over hva familien og andre iranere nå går gjennom.
Samtidig minner hun seg stadig seg selv på at hun er privilegert som lever i et land uten krig.
– Jeg føler egentlig at jeg ikke kan ha den sorgen, fordi jeg er så privilegert som bor i Norge, og som ikke kan sammenlignes med det de går gjennom. Det er en veldig rar situasjon.
Mister håpet
Selve krigen byr også på motstridende følelser hos 25-åringen.
Da TV 2 snakket med henne rundt én uke etter krigsutbruddet, fortalte Etminan om et moderat håp om en reell endring i Iran – at det islamske presteregimet kanskje kunne falle som følge av de amerikanske og israelske angrepene.
På det tidspunktet var det klart at Irans øverste leder, ayatolla Ali Khamenei, som hadde styrt landet med religiøs jernhånd i 36 år, var drept.
Men presteregimet ser ikke ut til å falle, i hvert fall ikke med det første.
Nå er det vanskeligere for Etminan å holde fast ved håpet om endring for iranere – i tillegg sørger hun over at krigen har spredt seg til så mange naboland.
– Skal man lytte til eksperter, så har det håpet som jeg først hadde gradvis begynt å svekkes, sier hun.
– Naivt å tro på regimeskifte
Til tross for at håpet svinner hen, etterlyser Etminan at man har to tanker i hodet når man snakker om krigen og situasjonen i Iran.
Én: At Trumps og Israels krigføring var og er ulovlig og folkerettsstridig.
To: At krigen også er et nødvendig onde for å få bukt med det brutale presteregimet, som bare i det siste folkeopprøret i januar drepte tusenvis for å slå ned opprøret og beholde makten.
– Det er ingen motsetning mellom å validere iranernes fortvilelse og gjensidige glede over angrepet, og samtidig fordømme Trumps brudd på folkeretten, sier hun, og er kjapp til å legge til:
– Situasjonen i Iran virker ganske dyster nå. Det vil nok være naivt å tro at dette kommer til å ende i et demokratisk skifte.
– Går kanskje til enda mer totalitært diktatur
Den slutningen støttes av Midtøsten-forsker Dag Henrik Tuastad ved Universitetet i Oslo.
– Akkurat nå har kampen for regimeendring fått et tilbakeslag. Jeg tror ideen om at man kan få til protester midt i bomberegn og at USA og Israel kan beordre folk ut i gatene, er veldig svekket, sier han til TV 2.
– En potensiell regimeendring er skjøvet fremover i tid. Folk føler vel også på en frykt for kaos. Det primære er sikkerhet. Og når sikkerheten er truet, blir ofte kampen for frihet utsatt, legger han til.
Tuastad mener imidlertid at det kan endre seg på sikt.
– Når dette er over, vil det være enormt vanskelig for regimet å gjenvinne tilliten internt.
For selv om iranere også har misnøye mot USA og Israel som angriper landet, «betyr ikke det at folket har samlet seg om prestestyret eller revolusjonsgarden», sier Tuastad.
Han tror, slik som det tidligere er rapportert, at de drepte lederne har valgt seg flere etterfølgere.
– Dette er ikke en mindre terrororganisasjon der du tar ut lederne og dermed svekker hele organisasjonen. Dette er et land med 92 millioner mennesker, der hver leder har utpekt en flere etterfølgere.
– De som tar over er kanskje mer uerfarne, men de er ikke nødvendigvis mindre hardlinere. Vi går kanskje fra et prestestyre til et enda mer totalitært militærdiktatur.
Tre store bekymringer
For Etminan er det blitt en kampsak å huske på hva som har skjedd med befolkningen i Iran.
– Det er veldig viktig at vi ikke glemmer at den iranske befolkningen har gjennomgått betydelige overgrep av sitt eget regime, sier hun med henvisning til spesielt massedrapene av demonstranter i januar.
Fremtiden for Irans befolkning er høyst usikker.
Den norsk-iranske 25-åringen sier at hun har tre store bekymringer nå:
1) at flere liv skal gå tapt, både i Iran og i andre land,
2) at regimeskifte som Trump hevdet han gikk til angrep for, ikke vil skje.
3) og at livene til de som nå er drept, har vært forgjeves.
– Det jeg frykter aller mest
Drepte Khameneis sønn, Mojtaba Khamenei (56), er nå utnevnt til ny øverste leder av Iran.
– Jeg vet at det er veldig mange iranere som naturligvis opplever mye begeistring og glede over at Khamenei døde, sier Etminan, og legger til:
– At de klarer å kjenne på glede når så mange sivile dør, viser hvor desperate de er, og hvor fortvilet de er over det regimet og det de har vært gjennom.
Mandag presenterte FNs spesialrapportør Mai Sato for menneskerettigheter i Den islamske republikken Iran sin rapport for FNs menneskerettighetsråd.
Her tegnet hun et dystert bilde av regimets nådeløse respons på demonstrasjonene og opprøret som begynte i slutten av desember i fjor og toppet seg tidlig i januar i år.
Vitnesbyrdene i rapporten beskriver demonstranter, inkludert barn, bli skutt på kloss hold eller kraftig banket opp av sikkerhetsstyrker.
I en pressemelding sier Sato at protestene nådde hvert et hjørne av Iran, og «representerte et tverrsnitt av det iranske samfunnet, forent av et ønske om en annerledes fremtid».
Sato advarer også: «Situasjonen har ytterligere forverret seg etter de ulovlige militære angrepene fra USA og Israel, etter at min rapport var ferdigstilt.»
Dette er noe norsk-iranske Etminan kjenner på.
– Det jeg frykter aller mest er at alle de livene som har gått tapt vil være forgjeves, og at Khameneis sønn nå fortsetter regimet.
Ifølge den USA-baserte organisasjonen Human Rights Activists News Agency (HRANA) er over 1300 sivile, inkludert minst 200 barn, drept i de amerikansk-israelske angrepene, i tillegg til over 1000 militære personer.
English (US)