1 month ago
22
Det knaser under føttene til ekteparet Ivan og Liubov Solod. Glasskår og murpuss ligger strødd utover gulvet.
Høstlig oktoberluft strømmer inn gjennom det ødelagte vinduet.
Ivan trekker en strømkabel fra en generator i første etasje for å lyse opp huset mens han spikrer igjen de åpne vinduene med plater av kryssfiner.
– Vi må spikre igjen vinduene mot været. For å hindre at vinden blåser inn, regn, snø. Nå kommer vinteren. Alt vil bli vått, sier Ivan Solod til nyhetsbyrået AFP.
De er bare hjemme i leiligheten her i småbyen Kurakhove på en kort visitt for å sjekke skadene i leiligheten. Alle de andre beboerne i boligblokken har også flyktet fra krigen.
De fremrykkende russiske styrkene er allerede i neste landsby.
Nå bor ekteparet hos foreldrene sine 20 kilometer unna. Heller ikke der føles det trygt.
Liubov tror ikke de vil kunne returnere til Kurakhove.
– Til denne leiligheten? Det kan vi ikke. Livet vårt er allerede over, hva er igjen? sukker hun oppgitt.
– Hvis krigen endte om en måned eller to, da … Men vi må sannsynligvis evakuere igjen. Vi bor 20 kilometer unna, og hva er egentlig 20 kilometer?
Russerne presser på
Etter at russerne tok kontroll over byen Avdijivka i februar har de presset voldsomt på i Donetsk fylke.
I begynnelsen av oktober måtte ukrainske styrker trekke seg ut av den strategisk viktige byen Vuhledar. Da hadde den vært under kontinuerlige angrep siden fullskalainvasjonen i februar 2022.
I gruvebyen Toretsk pågår det harde kamper, og ifølge avisen Kyiv Independent blir situasjonen stadig verre.
Russerne rykker også fremover mot ekteparet Solods hjemby, Kurakhove. Byen ligger på sørsiden av et stort reservoar, og de russiske styrkene står ikke mange kilometer unna.
I sin daglige situasjonsrapport beskriver det ukrainske militæret situasjonen i denne retningen som den meste intense.
Mot byen Pokrovsk, nord for Kurakhove, presser russerne også voldsomt på.
– Etter at ukrainerne oppga Avdijivka i vinter, fikk russerne gode utgangsstillinger. De har klart å holde dette momentumet litt oppe, sier Palle Ydstebø, som er hovedlærer ved seksjon for landmakt ved Krigsskolen.
Han peker på at russerne greide å utnytte feildisponeringer på ukrainsk side, samt at det tok tid å før vestlig bistand ankom slagmarken.
Ydstebø omtaler situasjonen som «krevende stabil» for de ukrainske styrkene i Donetsk fylke.
– Det er ingen endring i måten russerne angriper på, de klarer å ta litt her og der og lider store tap i prosessen, sier Ydstebø.
Store menneskelige tap
For presset mot de ukrainske stillingene har kostet russerne dyrt.
Ifølge tall fra det britiske forsvarsdepartementet lå de russiske tapene i snitt på om lag 1200 drepte og skadede soldater om dagen fra mai til september.
– De tar store tap, men det er tap som de klarer å erstatte. Vi ser at bonuser, lønninger og andre økonomiske goder blir stadig høyere for russiske soldater som verver seg til krigen, sier Ydstebø.
Analytikerne i Institute for the Study of War (ISW) skriver at de russiske styrkene nylig har gjenopptatt taktiske offensive angrep også i grenseområdet mellom Donetsk og Zaporizjzja fylke.
– Etter at de tok Vuhledar virker det som om de også vil presse på i dette området, og på den måten binde opp ukrainske styrker slik at de ikke kan frigjøres for bruk andre steder, sier Ydstebø.
Emil Kastehelmi, analytiker hos Finland-baserte Black Bird Group, som har dekket krigen gjennom åpne kilder, sier til Kyiv Independent at Ukraina står overfor en vanskelig balansegang mellom evnen til å erstatte tap med nye styrker, samtidig som de gir fra seg så lite land som mulig for å påføre store tap på russerne.
– Det handler alltid om å bytte land mot (russiske) tap i denne situasjonen, sier Kastehelmi til nettstedet.
– Ukrainske kommandanter må nøye vurdere hvilke posisjoner de skal forlate for å skåne noen av sine egne tropper, men uten å gi russerne for gunstige posisjoner.
– Lever i håpet om seier
For ekteparet Solod er det trist å tenke på at de trolig ikke vil kunne vende tilbake til Kurakhove. Leiligheten er ikke stor, men det er hjemme.
Nå vet de ikke hvordan fremtiden ser ut.
– Vi har jobbet hele livet, og tjente nok på fabrikken til å skaffe oss leiligheten. Vi har oppdratt to barn her. Vi har ingen jobb, ingen steder å bo, sier Liubov.
Et lite smil dukker opp på ansiktet til Ivan når han snakker om de fremrykkende russiske styrkene.
– Hvem vet? Håpet er det siste som dør. Det går an å håpe at kanskje dette huset vil stå igjen, og hvis det skjer, at vil det være mulig å gjøre reparasjoner her, sier han.
– Vi lever bare i håpet, og vi lever i håpet om seier.
English (US)