Samfunnsdebattant og student
Norge er medskyldige i dette, da vårt eget Oljefond investerer i selskap som vedlikeholder bombeflyene over Gaza.
Heldigvis er det mange nordmenn som snakker om folkemordet i Gaza.
Vi snakker generelt sett mye om Palestina i Norge.
Det jeg dog savner er en samtale om de av oss som ikke sier noe om det prekære behovet for beskyttelse av barn i Gaza, men som sier mye om beskyttelse av barn i andre sammenhenger.
Slik som enkelte kristenkonservative miljøer.
Disse miljøene er ofte positive til Israel, mens de er negative til rettighetsbevegelser som Pride og Pro-choice.
Mange er blant annet medlemmer av pro-israelske organisasjoner som Med Israel for Fred (MIFF) og IKAJ, mens de er kritiske til skeive organisasjoner som Foreningen Fri.
Dette gjelder så klart ikke alle kristenkonservative miljøer – det finnes heldigvis kristenkonservative som er kritiske til Israels krigføring i Gaza og positive til Pride.
Kritikken er altså ikke rettet mot disse.
Min kritikk er basert på en generell observasjon av voksende trender i kristenkonservative miljøer – alt fra betingelsesløs støtte til Israel, til motstand mot Pride.
Dessverre er disse miljøene til den dag i dag blendet av historier som tegner Israels bombing av sivilbefolkningen på Gaza som et unngåelig offer i jakten på trygghet for det israelske folk.
Den enorme lidelsen til de palestinske barna blir stadig dysset ned eller bortforklart.
Til tross for at de er stille om barnas lidelse i Gaza, påstår de ellers at de bryr seg om å «beskytte barna».
Ikke fra Israels utsulting og bombing, men fra Pride-ideologi og kvinner med abortpiller.
Absurd, eller?
Det ropes «La barnet leve» om det fem uker gamle fosteret i magen.
Men hva gjør de nå, når nyfødte babyer i Palestina bombes før de har rukket å få leve? Hvor er ropene om barnas død, nå?
Det ropes «Beskytt barna» under hele Pride måneden.
Men hva gjør de nå, når barn skytes i Gaza? Hvor er ropene om barnas beskyttelse, nå?
Kristelig Folkeparti har vært en sentral bidragsyter til Pride- og abort-motstanden de siste årene, nettopp for å «beskytte barna».
KrF har spesielt inn mot valget, spisset sine kristenkonservative budskap, primært for å appellere til kristenkonservative velgere.
Partiet har dog vært urovekkende stille om sin motstand mot lidelsene i Gaza, men har uttalt at «Hamas er den største trusselen mot fred» i Gaza.
Tidligere KrF-leder Kjell Magne Bondevik har nå kritisert hvordan partiet forholder seg til situasjonen i Gaza.
«Mange av oss synes fordømmingen av Israel sin uakseptable framferd på Gaza burde vært klarere», sa han i juli.
Tiden KrF og velgerne de appellerer til bruker på å snakke om «Pride» opp mot tiden de bruker på å snakke om massakrene i Gaza er helt i ubalanse med barnas reelle sikkerhetssituasjon og beskyttelsesbehov.
Prioriteringene deres er nesten ikke til å tro.
Handler det virkelig om å beskytte barna?
Da burde de jo ha sagt noe nå, nå som barn i Gaza utsettes for de groveste forbrytelsene barn kan oppleve!
Ikke bare burde de sagt noe, de burde som «barnas beskyttere» ha skreket høyest av oss alle.
At enkelte kristenkonservative miljøer bruker tiden på å prate om regnbuer i norske skolegårder, fremfor nedbomba og blodige skolegårder i Gaza, er ikke til å fatte.
At de nå ikke roper, under vår tids største trussel mot barns sikkerhet, er ikke til å fatte.
«Men gislene», «men Hamas», går igjen som unnskyldninger.
At de mener Hamas er årsaken til lidelsene på Gaza, gjør ikke det faktum at de ikke roper ut om barnas lidelser noe bedre.
Jeg lurer derfor på:
Helt uavhengig av hvem disse kristenkonservative mener er den store stygge ulven i Gaza – hvorfor tier de om barnas lidelse?
Hvorfor hører jeg bare «Hamas, Hamas» og ikke «La barna leve!»?
Hvorfor hører jeg bare «Beskytt barna fra Pride» og ikke «Beskytt barna i Gaza»?
Hvorfor snakker de ikke om barna som sulter og dør?
Hvorfor gråter de ikke over søsken som løper om kapp, ikke til fotballbanen, men inn i døden?
Deres stillhet er en skam.