Han var en av våre betydeligste samfunnsbyggere

Hans politiske betydning er også trukket fram av flere. Det siste er en rolle som godt kan utvides.

Slik jeg ser det, var han en av våre betydeligste samfunnsbyggere. Det spesielle i så måte er at han var regionalt orientert i mye av det gjorde, ikke minst som politiker og som utreder. Hans siste store bidrag i så måte var å lede arbeidet med en offentlig utredning om de utfordringene som møter oss med folketallsnedgang og kompetansemangel i distriktene, NOU 2020: 15 (Det handler om Norge – Utredning om konsekvenser av demografiutfordringen i distriktene).

I kjølvannet av dette arbeidet ble Victor, som vi kalte ham, bedt om å innlede til debatt og rådslag landet rundt. Jeg møtte ham flere ganger i slike sammenhenger. Helsa hans gjorde at han etter hvert bare kunne delta på nett, men han var likevel mentalt til stede, klar, smilende og engasjert.

For oss i Agder er det kanskje aller mest grunn til å minnes de tak han har tatt for egen landsdel. Jeg skal nevne tre.

Da han kom tilbake fra tilværelsen som professor på Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen for å bli professor på daværende ADH (Agder distriktshøgskole) i 1993, skapte det rystelser i det akademiske miljøet. Flogvitet fra Risør, nylig kalt Nord-Europas raskeste hode av kollega Kalle Moene, valgte bort juvelen i kronen for å ofre seg for en institusjon som av daværende statsråd Gudmund Hernes rett før hadde fått klar beskjed om at det bare var å glemme opprykk til universitet. Den moralske effekten var umiddelbar, den akademiske fulgte i kjølvannet.

På samme tid inviterte rådmennene, Erling Valvik fra Kristiansand og Harald Danielsen fra Arendal, kollegene sine i de to fylkeskommunene, Aust- og Vest-Agder, til et samarbeid om et landsdelsprogram for å få Agder ut av bakevja og de dårlige levekårene. Vi var tre stykker som ble bedt om å bistå som sekretariat. Helge Røed og jeg fikk med oss Victor til å gjøre den jobben. Det var ingen tvil om hvem som satt ved det faglige roret. Victor ristet momenter og argumenter ut av ermet med uforståelig letthet og faglig tyngde til det som skulle bli ‘Felles mål for Agder’. Hovedpunktene: bedre kommunikasjoner, universitet og profesjonelle kulturinstitusjoner står seg ennå. Oppsummert har vi kanskje oppnådd mer enn vi kunne ha håp om på alle disse områdene.

Men Victor hastet videre. Han dro tilbake til Bergen og til NHH igjen i 1995. Som type var han rastløs. Han bekjente det selv da han for noen år siden anmeldte Helge Røeds bok om Ole Colbjørnsen, en annen samfunnsbygger fra øst i Agder. Victor hadde en dobbelthet ved seg, fast og flyktig, sjenerøs og sky.

Han skulle likevel vende tilbake. Det skjedde da han ble arbeids- og administrasjonsminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering (2001-2004). Der fikk han gjennomslag for å flytte et knippe statsinstitusjoner ut av Oslo. Egentlig hadde han ønsket å flytte dem alle til Bergen for å skape en reell motvekt til Oslo, men han innså at det var politisk umulig. Derfor ble det noe til alle. Igjen skapte han uro i feltet da han besluttet at det daværende Post- og teletilsynet skulle til Agderbyen.

Victor visste godt at et slikt budskap tvang sørlendingene inn i et terapeutisk hjørne de mistrivdes intenst i. Jeg husker godt hvordan det daværende Agderrådets leder, Jan Helland-Olsen, i en lengre redegjørelse forklarte hvorfor rådet ikke kunne gå for én av de lokale kandidatene, Grimstad eller Kristiansand, før han i en bisetning konkluderte med at vi kunne se bort fra at Lillesand hadde meldt seg på i kampen. Som vi vet, ble det Lillesand. Den avgjørelsen tok Normans statsrådkollega, Torild Skogsholm.

Mye mer kunne vært nevnt om Victors nærvær i Agder. Viktigst nå er kanskje lærdommen. Hva var hans grunnsyn og metode?

Victor Norman var Høyre-mann hele livet, men av den lyseblå og tvisynte sorten. Klarest formulerer han sin ideologi i boka ‘Ikke for å konkurrere. Strategi for fellesskapets tjenere’ som han skrev sammen med kona si, Christine Meyer, i 2019. Fra vaskeseddelen kan jeg gjengi inngangen: ‘ [Boka] tar et oppgjør med den ukritiske bruken av markedsøkonomiske begreper og styringsverktøy i offentlig sektor. Offentlige etater og virksomheter er ikke der for å konkurrere, for å tjene penger eller for å hegne om den kompetansen de bygger opp.’ De er der for å tjene fellesskapet og dele fritt av sine erfaringer og sin kunnskap.

Skal tro om boka står på leselista hos de borgerlige partiene før valget? Den var heller ikke skrevet da Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre i sin tid gjøv løs på helsevesenet og gjorde sykehusene om til statsforetak.

Så var det metoden, da. Victor likte kast og debatt. Han ville ha bevegelse og skjøt gjerne selv fra hofta for å sette prosesser i gang. Det passet ham bra med samråd over sektor- og forvaltningsgrenser, og mellom private og offentlige aktører. I et intervju med Valerie Kubens i Fædrelandsvennen fra 24. august 2018 beklager han seg over at drivet rundt landsdelssakene har stilnet. Det er ikke sikkert han i dag ville være fornøyd med å se de store spørsmålene bli stedt til hvile på sakskartet for Regionplan 2030 under overoppsyn av folkevalgte og byråkrater i et felles agderfylke.