«Han var det mest hjerte­varme mennes­ket jeg har kjent»

De dro i september, både faren min og Cash. Og nå Kris. Jeg er knust etter beskjeden fra USA i natt om at Kris er gått bort, 88 år gammel. Det ble nok en natt uten søvn.

Farsfigur

Kris ble som farsfigur for meg etter at jeg mistet faren min samme året jeg ble kjent med han og Lisa, det samme året Protestfestivalen ble grunnlagt. Det er besynderlig at hans bortgang skjer samtidig som det er opprettet spleis for festivalens overlevelse. Det gjør det hele ekstra sørgelig.

Å kalle en verdenskjent person for farsfigur kan selvfølgelig høres rart ut, men jeg tror det var Vårherres styrelse at det skulle bli sånn fordi jeg trengte det. Mange har trodd min eldste sønn Christoffer var oppkalt etter Kris(toffer) og fakta er at min yngste sønn ble født på bursdagen hans i 2005. Mens vi tilbrakte hans første jul på sykehus fordi han hadde RS-virus mottok vi en pakke i posten fra Maui fra Lisa og «onkel Kris» som beskriver at det faktisk er mulig å ikke bli skuffet over å bli kjent med et idol.

Da Christoffer og jeg kjørte de to til flyplassen etter at han hadde holdt sin første støttekonsert for Protestfestivalen på bursdagen sin i 2004, insisterte de på at vi var venner. Slik var han. Siden den gang møtte vi Kris, Lisa og de av barna som var med hver gang de var i Norge (og Danmark) og det var en slik hjertevarme som man sjelden møter. Siste gang vi møttes var 5. juni 2019. Og vi var langt fra de eneste som ble mottatt på den måten.

Inspirator

Sangene hans var virkelig soundtracket til ikke bare mitt liv, men til tusener over hele verden. Hans poesi og sanger kombinert med den røffe røsten vi hadde hørt i så mange filmer, fikk mange av oss til å sitte gråtkvalt på golvet med platene rundt oss mang en gang, for å få litt trøst når livet var vanskelig. Hvem andre kunne lage tidenes sang om å være bakfull og samtidig skrive tidenes kjærlighetserklæring til Jesus? Jeg har grudd meg til denne dagen, at denne veggen skulle ramle ut, at jeg ikke kunne klamre meg lenger til at han faktisk var iblant oss. Festivalen har mistet mange venner opp gjennom årene., men dette er spesielt vondt.

Hans verdier, mot urett og for fred, og med sitt ydmyke og lettrørte vesen var som en inspirator og du visste fra første stund at om man ikke kan stole på noe her i verden, kan du alltid stole på Kris. Han ble formelt innlemmet som inspirator for festivalen i 2013, da han samtidig holdt en engasjert og bokstavelig talt varm konsert inne under det lave taket på Havanas scene, der svetteskjorta hans nå er i min garderobe. Han ble intervjuet av Erling Borgen i 2008 for festivalen, der han i et ærlig intervju både snakker om sin tro og sitt samfunnsengasjement, foruten bakgrunnen for flere av sangene.

Han fikk fortjent Erik Byes minnepris da han kom hit i 2016 og de var så nære å møtes disse to «høvdingene». Kris ville insistert som Erik på å ikke bli kalt høvding. Han så seg alltid sammen med taperne. Han var inspirert av William Blakes tenkemåte etter at han tok doktorgrad på Blake og lot det skinne igjennom på flere av tekstene. Han var soveromspoet, alltid på jakt etter kjærlighet og nærhet i sangene, slik det jo er for mange av oss i livet. Men bak den myke fasaden tordnet han mot urett og krig. Han skrev om det og fikk utrolig nok gitt ut disse antikrigssangene i en ellers kommersiell platebransje. «Hvis du støtter menneskerettigheter, kommer det alltid først», sa han.

Han sa i et intervju i forbindelse med konsert for Protestfestivalen at han støttet festivalen fordi kampen mot apati var så viktig uansett hvor man hørte til i verden. Kan så festivalen få leve videre?

Legendariske linjer

Jeg håper inderlig det! Sangene hans og filmene hans finnes, likeledes det han lærte oss, som å ikke la bastardene knekke oss. Som å hele tida følge hjertet. Som å ta de svakeste sitt parti. Som å fortelle oss om at frihet er bare et annet ord for å ikke ha mer å tape. Som disse fire legendariske linjene: Snakk alltid sant. Syng med innlevelse. Arbeid med et smil. Elsk med hjertet. Som at bomber og krig aldri kan føre til noe annet enn vondt. Som at ondskap må kveles med godhet. Som at man alltid må gjøre det som er godt.

Hans gamle venn Mickey Newbury fortalte meg en gang at Kris aldri sluttet å ta kontakt med ham, selv om han var blitt så superkjent og aktiv som han var med både musikk, film og en stor familie. Det var en del av årsaken til at jeg i min bok kalte han for «USAs Erik Bye». Han hyllet alltid andre. Snakket aldri om seg selv, annet enn når han ble spurt. Han var rett og slett det mest hjertevarme mennesket jeg har kjent, med de dypeste, såreste og vakreste sangene jeg har hørt. Jeg tror ikke jeg hadde overlevd uten disse sangene når livet buttet imot. Jeg var ikke alene. Noen hadde vært der før meg. Der han er nå må han være i sitt rette element. Johnny Cash beskrev han som sin beste venn. Ja det gjorde vel alle som virkelig ble kjent med han.

Jeg tenker først og fremst på Lisa og barna, den vidunderlige familien han omga seg med, og som alle var en del av den samme «ånden». Og jeg tenker på oss andre mer perifere, men som likevel har livnært oss på sangene hans, og forsøkt så langt det har vært mulig å følge verdiene hans. Jeg er lettrørt, men det er helt ålreit for det var også Kris. Dette gjør så vondt! Nå når jeg har våknet og fått tatt det innover meg er jeg faktisk litt skjelven. Det sier sitt.

En av de linjene som har betydd mye for meg er ei linje fra «The Heart» som til stor del handler om hans egen far:

«If they deal you down and dirty in a way you don't deserve

You'll feel better if you take it like a man

If you let 'em drive you crazy, boy, they'll shut your business down

Shake it off and get your licks in when you can

'cause the heart is all that matters in the end»