Gyldendals mediestrategi i kjølvannet av «Partiet» er et trist skue

Det er ikke noen tradisjon for at forlag kritiserer hverandre offentlig, men det er nødt til å gå en grense, skriver Anders Heger. Foto: Gorm Kallestad/NTB

Gyldendals mediestrategi i kjølvannet av «Partiet» et trist skue. Forleggeriet fortjener bedre.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

La oss ta det åpenbare først: Jeg er hylende, skrikende inhabil. Av flere grunner. Jeg har blant annet vært Jonas Gahr Støres forlegger. Min arbeidsplass er Gyldendals viktigste konkurrent på sakprosamarkedet, enhver kritikk kan (med god grunn) mistenkes for å være en taktisk manøver i den evige kampen mellom forlagene om forfatternes og lesernes troverdighet. Og dessuten: Jeg – og mitt forlag – har selv gjort utallige feil, etiske overtramp, slurv og slendrian i den krevende balansegangen det kan være å forvalte det skrevne ord.

Det er nemlig vanskelig å være forlegger, å stå som garantist for kontroversielle og provoserende – noen ganger sårende og spekulative utsagn. Det er vanskelig, men nødvendig, og det er nesten en forutsetning at grensene tøyes, rett og slett fordi samfunnsdebatten blir bedre av det. Derfor gjør vi ofte feil, alle sammen.

Og derfor er det ikke – til forskjell fra i pressen – noen tradisjon for at forlag kritiserer hverandre offentlig. Tvert imot. Vi står sammen om det vi i pompøse øyeblikk kaller «samfunnsoppdraget», å bringe innspill som sparker i gang debatt, innspill som noen ganger kan være sleivete, upresise, men likevel bringer noe nytt til torgs. Selv om det er konkurrentene som gjør det.

Til å stole på

Men. Det er nødt til å gå en grense – først og fremst fordi vi er ansvarlige, alle sammen, for å opprettholde selve forleggerrollens troverdighet. Faglig lojalitet kan ikke strekkes så langt at den truer selve fundamentet for vår virksomhet. Vi ønsker at en bok med et anerkjent forlagsnavn på smusstittelen skal signalisere at budskapet her er lest, vurdert, har vært gjennom en språklig, innholdsmessig og prinsipiell kvalitetsvurdering av mennesker man kan være trygg på. I bransjen kaller vi dette «leserkontrakten». Et litt diffust begrep, som stort sett betyr at leseren kan stole på hva hen får.

Jeg er hverken sjokkert eller opphisset av de teoriene som fremsettes i «Partiet» – dertil kan jeg ikke nok om Arbeiderpartiets indre liv. Ei heller vet jeg nok om hvilke prinsipielle valg forfatterne og forlaget har tatt underveis, hva de har diskutert og på hvilken måte, til egentlig å kunne mene noe om det.

Det som plager meg

Det som plager meg, er diskusjonene i etterkant. Ikke fordi et forlag i en presset situasjon forsvarer sin utgivelse – det er normal forleggeroppførsel: Man står last og brast med sine bøker. Men man skal velge sine argumenter med omhu, ganske særlig i pressede situasjoner.

«Det litterære feltet, og det journalistiske feltet, opererer ikke etter samme etiske regler» sa Gyldendals litterære direktør Ingeborg Volan på Dagsnytt 18 23. september. (Hun gjentok utsagnet i Dagbladet to dager senere, så det kan knapt ha vært en forsnakkelse i kampens hete.) Dette har på en eller annen måte blitt Gyldendals hovedforsvarslinje for boken og dens metoder. På samme grunnlag begrunnet hun det oppsiktsvekkende standpunkt at hun ikke hadde fått bekreftet forfatternes kildemateriale. Eller at sentrale omtalte ikke var blitt konsultert.

Det er riktig at en bok og en artikkel i et pressemedium er helt forskjellige ting. Dels er en forfatter ikke ansatt i et forlag: Avsenderen av budskapet er primært forfatteren, ikke mediet. (Dette vil de aller fleste kjenne igjen fra sine egne leseropplevelser – leser man noe i en avis, vil man tenke at det er avisen som skriver det, og knapt huske journalistnavnet. Omvendt vil man ikke feste seg ved forlaget om man leser en bok, men derimot knytte seg til forfatteren.) Også formelt, juridisk og opphavsrettslig er dette enkle fakta. Forlagets rolle er primært som en garantist for utsagnene.

Skal være en høyere standard

Det er fristende her å påpeke at etikk er noe helt annet enn metode, etiske standarder er noe vi har som mennesker, ikke formelle størrelser for utgivere – men det er moralfilosofisk flisespikkeri vi foreløpig kan legge til side. Men når aviser og forlag ikke ‘opererer etter samme etiske regler’, er det fordi den etiske standarden skal være høyere i en bok, ikke lavere. Og hvorfor?

En avisartikkel kan – om det er tvingende nødvendig – bygges helt eller delvis på anonyme kilder, til og med på spekulasjoner eller antagelser. De eventuelt problematiske sidene vil eventuelt bli oppveid av pressens krav om tilsvarsrett eller samtidig imøtegåelse. En mulighet boken, med dens langsomme og omstendelige tilblivelsesprosess ofte ikke har.

Det betyr – som utallige forlagsredaktører vet – at kildegjennomgangen må være mer nitid, de moralske dilemmaene må drøftes nøyere, kildenes troverdighet vurdert strengere. Det er ingen unnskyldning at vi ikke praktiserer tilsvarsrett, det er tvert imot en uhyre krevende forpliktelse. Bokens standard må rett og slett ligge et hakk over pressens. Også tradisjonelt er det betydelige sjangerspørsmål: En bok er skrevet for ettertiden, der en artikkel var skrevet for øyeblikket.

Ingen fremtid for forleggeriet

Norske forlag synder stadig vekk mot de krav og forpliktelser som ligger i å forvalte en del av samfunnshistorien. Jeg har gjort det selv, og kommer sikkert til å gjøre det igjen. Men det ligger ingen fremtid for forleggeriet i å fraskrive seg ansvar for de utsagn vi formidler. Derfor er Gyldendals mediestrategi i kjølvannet av «Partiet» et så trist skue. Forleggeriet fortjener bedre.