Hvorfor mislyktes vikingene?

Det er umulig ikke å fascineres av vikingtidens kraft og storhet, skriver Stein Ringen. På bildet: Osebergskipet. Foto: Anette Karlsen

Kanskje er lærdommen at stormaktsambisjon betyr ulykke.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

I 300 år, ca. 750 til 1050, senere kjent som vikingtiden, var skandinavene en dominerende makt i Europa, med styrke som de aldri senere har vært i nærheten av. De handlet, erobret og plyndret, fra Konstantinopel i øst til Middelhavet i sør og Irland og Atlanterhavsøyene i vest.

Det var mye som drev dem. Konger og stormenn trengte kapital. De hadde hverken sølv eller gull fra egne kilder og var avhengig av å skaffe seg rikdom og luksusgods utenfra.

Unge menn la nød og kvinneunderskudd, og noen ganger straffskyld, bak seg til fordel for spenning og eventyr ute.

Det var penger å tjene som leiesoldater hos fremmede keisere. Bønder forlot karrige kår og tok land som var lettere å drive og ga to avlinger i året.

De hadde de beste skip i tiden og var mestre i maritim teknologi – og i overraskelsesangrep langs fremmede kyster. De hadde gode våpen, mye plyndret fra andre med overlegenhet som våpensmeder. Gange-Rolv og hans etterfølgere klorte hertugdømmet Normandie løs fra frankernes domene. Knut den store sloss seg til kongemakt i Danmark, England, Norge og «noe av» Sverige.

Begeistring for vikingene

Det er ikke rart at folk senere har sett tilbake til vikingtiden med interesse og begeistring, og i nasjonalromantikkens tid med stolthet. (Selv begrepet «viking» kan ha sin opprinnelse i nasjonalromantikken.)

De handlet for silke og smykker med araberne.

De risset runeskrift i Hagia Sophia i Konstantinopel: «Halfdan skar disse runene.»

En svensk høvding ved navn Björn Jernside herjet Middelhavet rundt og nådde muligens Egypt.

Andre trengte seg inn i Spania, så langt som til byen Sevilla.

De kom tidlig til England og gikk der i kamp med Alfred den store.

Senere bosettere etterlot seg ord og vendinger i språk og stedsnavn som fortsatt er i bruk.

De grunnla norrøne republikker i Island og Færøyene, hvor språket fortsatt er gammelnordisk, og bosettinger på Grønland.

Leiv Eiriksson «oppdaget» Amerika. I hans bosetting ble den aller første euoramerikaner født (som de kalte Snorre).

Normannere ved vikingtidens slutt erobret Sicilia og Sør-Italia.

Wilhelm, Gange-Rolvs etterfølger fem slektsledd ned, erobret England i 1066, etter at Harald Hardråde ble nedkjempet og drept i slaget ved Stamford Bridge.

Triumf og terror

Men så var det plutselig slutt. Ser vi vikingtiden isolert, var den imponerende.

Men når vi ser fremover fra omkring 1050, er det påfallende hvor lite som sto igjen av varig verdi.

Havets mestre klarte ikke å tilpasse seg ny teknologi da deres egen skipstype ble forbigått i kapasitet.

De hadde drevet det stort i handel, men da det ble oppgang i en ny handel fra deres eget område, i fisk, klarte de ikke å ta hånd om forretningen selv og måtte i 300 år finne seg i at hanseatene fra Tyskland løp av med overskuddet.

Bergen og Stockholm var tyske byer og øya Gotland tysk.

Danmark led nederlag i to hanseatiske kriger og måtte finne seg i at tyskernes privilegier ble stadfestet i skriftlig traktat.

I boken «Fortellingen om Skandinavia» har jeg forsøkt å fange vikingtidens dobbelthet av triumf og terror.

Hvorfor, i første runde, lyktes de – og hvorfor, i andre runder, mislyktes de? Paradoksalt nok er forklaringen i begge tilfelle den samme. Det berodde på kultur. La oss si «kulturelt handikap».

Kjent som «de voldelige»

Vikingene var få. Samlet folketall i Danmark, Norge og Sverige var omtrent 800.000 til 900.000, i 150.000 til 160.000 hushold.

Hvert hushold kunne i gjennomsnitt neppe avstå mer enn én mann pr. generasjon til tjeneste utenfor familien. Det blir ikke mange, særlig når vi tar i betraktning at det å gå i viking kom med høy dødsrisiko.

Den som fulgte konger, sa Snorre, satte livet på spill. Vikingene var bemerkelsesverdig få.

De lyktes ikke fordi de var mektigere enn andre, men fordi de var bedre i å utnytte det de hadde av styrke.

De var ikke kjent som vikinger i samtiden, men, i diverse varianter, som «de voldelige». Det var fortjent. De måtte kompensere for svakhet i ressurser med overlegenhet i voldsbruk.

Deres tokt startet uvegerlig med angrep på kirker og klostre. De var stort sett fredet i det kristne Europa og derfor ubeskyttet. Deres skatter av sølv og fine manuskripter var lett bytte for hedninger som ikke var bundet av kristenhetens normer.

Hjelmen fra Gjermundbu er verdens eneste bevarte, noenlunde intakte vikinghjelm. Den stammer fra perioden 950-975. Foto: Berit Roald, NTB

I handelstokt var de hensynsløse i kapring og slag av slaver, både langs de russiske elvene og for eksempel i Irland, hvor de gjorde Dublin til et av Europas viktigste markeder for slavehandel.

To forklaringer

Mange historikere har villet mene at vikingene bare var voldelige i en voldelig tid, ferdig med det. Men det holder ikke.

Det er ikke noe mysterium at de brukte vold, det gjorde alle, men det som gir forklaringskraft, er at de var bedre enn andre i voldsbruk.

Det igjen har to forklaringer.

1. De var få og måtte av nødvendighet slåss mer hensynsløst enn andre.

2. De hadde med seg et trossystem hvor voldsbruk var forherliget og død aktverdig.

Dette var deres kulturelle handikap. Riktignok hjalp trossystemet dem til å seire på mange slagmarker. Men prisen var høy. Om de kom unna med utbytte, la de etter seg et omdømme som Europas barbarer.

Kristendom og skrivekunst

Det gamle trossystemet holdt ikke. Skandinaviske konger kunne ikke være europeiske konger uten å være kristne, og når konger var kristne, kunne ikke stormenn være stormenn uten også å være kristne.

Hedningenes viktigste bidrag til egen kultur var å bringe kristendommen. Det ble til Skandinavias første modernisering.

Det er umulig ikke å fascineres av vikingtidens kraft og storhet, skriver Stein Ringen. Bildet er fra en markering i Edinburgh i Skotland. Foto: David Moir, Reuters/NTB

Det grunnleggende var et nytt trossystem, nådens tro. Derved var ikke lenger uhemmet voldsbruk mulig.

Heller ikke uhemmet slavehandel, med tilbakeslag i handelsmakt som resultat.

Med kirkens og klostrenes menn kom skrivekunsten til Skandinavia. De hadde selv brukt runer, kirken lærte dem penn, blekk og latin.

Men moderniseringen kom sent, kristningen først ved vikingtidens slutt. Skandinavia (med også noen baltiske områder) var hedensk tros siste utpost i Europa, og skandinavene ble liggende i etterkant i europeisk modernitet.

Kulturelt handikap igjen. Særlig ved at bruken av skrivekunst lot seg vente.

Fikk ikke fotfeste

Der bruk av skrift får fotfeste, sier den danske historikeren Ole Fenger, blir samfunn fornyet. I sin storslagne bok, «The Children of Ash and Elm», mener den britisk-svenske historikeren Neil Price at skandinavene forkastet «bøker og litterær kultur» fordi det ikke ga dem noe de ønsket.

Men problemet deres var at de ikke klarte å ønske seg det de trengte. De nølte og fikk ikke fotfeste i en ny tid som andre aktørers likemenn.

Deres egen teknologi, inkludert skipsbygging, hadde berodd på godt håndverk. Nye skipstyper var mer kompliserte og berodde på tegning og beregninger, med skrivekunst som forutsetning.

Som handelsfolk drev de byttehandel. Handel i nytt omfang berodde på kapital, organisasjon, korrespondanse, regnskap, arkiver og forsikring, igjen med skrivekunst som forutsetning.

På begge disse frontene gikk hanseatene i Tyskland skandinavene forbi og gjorde seg til økonomiske og til dels militære herrer i nordområdene.

Det er umulig ikke å fascineres av vikingtidens kraft og storhet. Men ser vi komparativt på det – tidens Skandinavia opp mot resten av Europa og vikingtiden opp mot det som fulgte senere – vender fascinasjon seg til ubehag.

Det var kraft, men ikke byggende kraft. Det var storhet, men tuftet på voldsbruk.

Kanskje er lærdommen at stormaktsambisjon betyr ulykke.

Higen etter storhet kom til Skandinavia igjen da Sverige en tid fra 1500-tallet fikk imperialistisk dominans rundt Østersjøen. Dette er fortsatt i svensk historieskriving «storhetstiden». Men, sier historikeren Alf Åberg, i en korrigering til kolleger, en ambisjon som «siden i 150 år ville være en konstant plage for vårt folk».

Slik plage er vi nå fri for. Heldigvis. Skandinavisk storhet er umulig. Gevinsten er at vi kan opptre som skikkelige partnere internasjonalt og gi vanlige folk, og ikke bare stormenn, gode kår hjemme.