Gyldendals dobbeltmoral

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I 2018 arbeidet jeg i Panta forlag, som ga ut selvbiografien «Bare en natt til» av influenser Anniken Jørgensen. I Karl Ove Knausgård-stil skrev hun om sanne ting fra livet sitt i en bok utgitt som sakprosa. Men én person i hennes omgangskrets følte seg utlevert, og dermed var diskusjonen i gang.

Daværende sjef for skjønnlitteratur i Gyldendal Kari Marstein kritiserte utgivelsen og ville beskytte skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Det som er greit i den ene kategorien, er ikke greit i den andre, mente hun.

Med utgivelsen av Steinar Suvatnes og Jørgen Gilbrants bok «Partiet» blir dette argumentet absurd. Gyldendal mener nå tilsynelatende at det er greit å utgi usanne ting som sakprosa. Det er mindre krav til faktabøker enn journalistikk, sier forlaget. Altså, sanne ting som skjønnlitteratur er greit, og usanne ting som fakta er også greit. Samtidig vil det ha et tydelig skille mellom sakprosa og skjønnlitteratur.

Litt av en spagat!

Kanskje har ikke Gyldendal noe klart, gjennomtenkt syn på disse sakene?

Kristoffer Gaarder Dannevig

Forlagsmann