Gratis hasj på rådhustrappa

Trappen var fylt opp av 8–10 personer som nøt solskinnet og fellesskapet på en varm oktoberdag. Blant dem satt en person med en lighter, som grillet tobakk og hasj rett i hånden, mens en annen gjorde seg klar til å fyre opp hasjpipa. Jeg stoppet opp, særlig fordi en ung jente sto sammen med dem. Jeg spurte den som gjorde klar jointen: "Du har vel ikke tenkt å tilby denne unge jenta noe?"

"Jo da," svarte han, "hun kan også få." Han begynte å forklare at hasj er langt mindre farlig enn alkohol.

Jeg henvendte meg til jenta: "Du må være bevisst nå. Jeg ser at dere har det hyggelig her, men det kommer også dager hvor det ikke er like lystig." En annen i gjengen sa: "Vi passer på at hun ikke får noe verre. Hasj er ikke farlig."

Jointen ble ferdig, og pipen ble tent og sendt rundt. Jenta, som fortalte at hun var 18, forklarte at hun nylig hadde blitt kastet ut av en institusjon og nå bodde alene på en hybel. Hun hadde ikke fått tilbud om skole, men var mer interessert i å finne seg en jobb. Hun var bevisst på at hun ikke ville inn i et rusmiljø, men syntes hasj var greit – hun skulle bare "kjenne litt på følelsen," som hun sa, uten å bli avhengig.

Jenta tok et dypt drag av pipen og spurte meg om jeg ville prøve. "Nei takk," svarte jeg, "det holder å se skadevirkningene mange sliter med."

Jeg spurte så hele gjengen: "Hvor kan dere få hjelp hvis dere vil slutte?"

"Det er ikke noe hjelp å få," svarte de. "Vi er ikke akseptert." Jeg nevnte Blå Kors og Gatenært, og de bekreftet at de pleide å være innom der. Men hva med politiet, undret jeg. "Her står dere jo med både pils og hasj åpenlyst."

"Politiet sier ingenting, så lenge vi holder oss rolige," svarte de. "Noen ganger slåss vi, men det er andre folk – ikke oss."

Jeg måtte videre hjem til middag, men tankene har ikke sluppet taket. En ung jente på 18 år, med hele livet og alle mulighetene foran seg. Kanskje det går bra, men utgangspunktet er dårlig. Selv om bruk av narkotiske stoffer og åpenlys bruk av alkohol i det offentlige rom er ulovlig, kan vi konstatere at dette i praksis ikke håndheves av politiet. Og under slagordet fra straff til hjelp kan det være fornuftig, men da må det være hjelp å få. Gode slagord hjelper ikke dem som blir dratt inn i et rusmiljø, på grunn av lett tilgjengelighet.

Jeg håper de politikere som vil gjøre bruk av flere rusmidler lovlig, kan tenke seg om og se hva de bidrar til. Allerede nå ser vi økningen i psykiske utfordringer blant unge, og at dette skjer parallelt med en økende liberal holdning til rusmidler, er neppe tilfeldig.

Hvor ender vi som samfunn hvis dette fortsetter?