Granka er fortsatt Granka!

1 month ago 22

KRONIKKFORFATTER: SANNA SARROMAA

finne, feminist, forfatter og journalist i Minerva

«Du kan jo si at du drar til Gran Canaria for å studere plystrespråket på La Gomera», sa sjefen min da jeg skulle på ferie.

Vi snakket om hvordan man kunne få en ferie på «Granka» til å fremstå som stueren blant kultureliten.

I motsetning til sjefen min, tilhører ikke jeg kultureliten. Men temaet dukket opp da jeg nylig ble intervjuet i et bransjeblad for økonomer.

Journalistens utgangspunkt var at Gran Canaria hadde blitt kult blant folk med høy sosiokulturell status. Folk med siviløkonomutdannelse fra Norges handlehøyskole (NHH) reiste nå dit, sa journalisten.

Granka raget på toppen av forretningsfolkets feriedestinasjoner. Det var pølseskinnsittende sykkeldrakter og finanssleik å se på Playa del Inglés.

«Granka-virkeligheten» slår inn allerede på flyet ned. Har disse gått på NHH? Folk foran, bak og ved siden av meg prøver å bestille drinker så fort flyet har lettet, men før kjerrene har begynt å trille.

Klokken er litt over syv på en søndag morgen, men en ved siden av meg vil ha en gin & tonic. Skulle tro jeg reiste nedover med finner!

Jeg nevner det jeg ser i en melding til en flyvertinne jeg kjenner. Hun sier at flygingene til Las Palmas er så tøffe for kabinpersonalet at de har dem på arbeidsplanen maks to ganger i måneden.

Mange vil visst ha alkohol i glassene allerede før flyet er i luften, og det er så mange gamle ombord at det nesten alltid skjer noe medisinsk.

Strømprisen, rentehevinger og inflasjonen har gjort sitt. Bufferkontoene er brukt opp, og det er ikke noe å gå på.

Etter utallige ferier i USA og andre anstendige middelklassereisemål, er også jeg tilbake på Granka.

Denne gangen har jeg til og med valgt å legge bryllupsreisen dit.

Det var denne uken en god gammel eksmann av meg kunne passe på minstemann slik at jeg kom meg av gårde med min nye mann.

Hva er viktigst for ferievalget ditt? aKort flytidbSikker varmecGøy og morodSpennende kulturtilbudeStorslått natur og turopplevelser

Og enten jeg liker det eller ikke: Granka er fremdeles lykkepunktet på vinteren, når man kombinerer kortest mulig flytid og sikrest mulig varme.

For selv på hvitsnipp-arbeidsplasser diskuterer de sommerferieplanleggende nå om Albania er det nye Kroatia – som for en stund siden var det nye Italia.

Spørsmålet man ofte stiller, er: «Har de euro?» Da har man ikke råd. Skal man faktisk begynne å vurdere Tyrkia?

Fremme på øya er jeg bedre forberedt enn jeg var sist gang. Jeg vet – klok av skade – at det reisebyråene kaller for pittoreske småbyer, i virkeligheten ikke er helt det.

Jeg bestemmer meg for å holde meg langt unna Puerto Rico, Arguineguín og hele det norske harrybeltet.

Obs! Det er ikke nødvendigvis noe galt med å være «harry». Faktisk kan det være frigjørende og godt.

Jeg har bodd mange år på Lillehammer, og der er det et uendelig kappløp om å se vellykket ut. Det gjelder å sitte på den ene riktige kafeen der salatene inneholder like lite mat som på Litteraturhuset i Oslo.

Lillehammer er nemlig litt som Oslo Vest, med bare litt mindre «medisinsk» hudpleie blant fruene.

Før jeg hadde vært på Granka i 2016, hadde jeg nesten aldri sett estetisk utfordrede nordmenn på Lillehammer.

Lillehamringer ser ut som folk på Frogner, bare med litt mer ansiktsmimikk. Lillehammers estetiske sykepleiere er ikke akkurat levende reklameplakater for fillers, snarere tvert imot.

Det å være harry er kanskje en velsignelse? Man er mer avslappet og real. Man behøver ikke å late som man er bedre enn hva man egentlig er.

Det gjelder i Moelv og i Hønefoss – og det gjelder i høyeste grad på Granka. «Kom sånn som du er», må være slagordet når man ser hvordan folk er kledd og oppfører seg.

Menn med store, røde overkropper sitter ute og spiser uten skjorte. Shortsen henger farlig lavt. Det står torskefilet, smørsaus og akevitt på menyen. På norsk.

I 2016 fikk jeg svar på min Granka-kronikk, og jeg ble anklaget for å ha et behov for å skille mellom samfunnsgrupper.

«Det er kulturmiddelklassens svøpe», mente skribenten. Alltid med en negativ definering av egen identitet: «Jeg som ikke er sånn som dem.»

Han mente at den virkelige gleden var hos harryen som ga blaffen og ikke engang kunne stave ordet autentisitet.

Og de er fortsatt her på Granka. De tar ikke en Norgesferie eller drar på trøffelplukking i Italia.

Selv måtte jeg google «trøfler» da jeg så en av mine mer eleverte venner kringkaste sin trøffeljakt i Piemonte. Jeg trodde de var sjokolade.

«Ta dere en tur opp i fjellene, det er fantastisk!» anbefalte journalisten. Det er nettopp det vi gjør. Vi flyr rundt på fjellene på Granka for å slippe harrysjokket.

Det er også mitt tips til alle som ender opp på Granka.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article