Grådige autokrater har noe våre beslutningstagere sliter med å mobilisere

Er knefall for Donald Trump det eneste alternativet vi har? spør Jon Hallvard Kværne. Foto: Ben Curtis, Ap/NTB

Jeg savner noe om «vilje» hos Henrik Thune. Vilje: det grådige autokrater har, men som våre beslutningstagere sliter med å mobilisere.

Maktforholdet mellom Ukraina, Russland, Europa og USA er ikke «realiteter» som ligger fast, men påvirkes avgjørende av aktørenes vilje. Når virkeligheten forandres og blir farligere, må vi mobilisere vilje og besluttsomhet, ikke trekke oss tilbake og peke på alt som er «umulig».

I Aftenposten 2. mars gir utenrikspolitisk forsker Henrik Thune råd til europeiske politikere om hvordan de best kan støtte Ukraina. Han maner til «ærlighet» og «realisme» og advarer mot «retorisk hybris». Dette høres jo prisverdig og nyttig ut. Men Thunes tekst etterlater en rekke spørsmål, både når det gjelder situasjonen på bakken i Ukraina, Trumps troverdighet og viljens rolle i politikk.

Er Ukrainas forsvarskamp tapt uten amerikansk hjelp?

Thunes viktigste påstander er følgende: Hverken Europa eller Ukraina kan holde dagens forsvarslinjer i Ukraina dersom Trump vender landet ryggen. Europa må derfor påvirke president Volodymyr Zelenskyj til å «holde tak i Trump og USA». Hvis ikke risikerer Ukraina å falle som selvstendig stat.

Men er knefall for Trump det eneste alternativet vi har?

Solide betraktere og analytikere som Weiss/Rushton, Watling/Kofman og Zagorodnyuk kommer til andre konklusjoner enn Thune. De peker på at Ukraina har utviklet effektive strategier for å håndtere russisk krigføring, at landet nå produserer opp mot 40 prosent av eget forsvarsmateriale, og at det er ledende innen utvikling og bruk av droner. Dersom Europa øker sin direkte hjelp og investerer i Ukrainas forsvarsindustri, vil dette fortsette å skape betydelige problemer for russiske offensiver.

Når det gjelder Europas sikkerhet, er Thune pessimistisk: Uten amerikansk støtte må Europa enten la Ukraina gå under «eller konfrontere Russland direkte i Ukraina – med betydelig fare for eskalering». Og i realistenes retorikk indikerer ordet «eskalering» noe som må unngås for enhver pris, og som kun kan «håndteres» gjennom retrett.

Men står Europa fritt til å velge mellom enten å forsvare Ukraina eller seg selv? Dersom Europa er så svakt som Thune antyder, virker kontrasten han setter opp, mangelfull. Er det ikke da rimelig å frykte at et seierrikt Russland med blod på tann og nyervervede ukrainske ressurser uvegerlig vil fortsette med videre aggresjon?

Dette leder til spørsmålet: Hvor raskt kan Europa mobilisere tilstrekkelig kampkraft til å forsvare seg selv? Thune antyder at dette vil ta «mange år». Men er det en «realitet»? Nei. Hverken tidshorisonten eller intensiteten i opprustningen er faste størrelser – de avhenger av vår vilje.

Norge har til nå vært utilgivelig sendrektig i å sette i gang ny produksjon av forsvarsmateriell. Men når demokratiene først gir gass, kan de få til det utrolige. Som forsker Fabian Hoffman uttrykker det: «Halvparten av kampen for europeisk sikkerhet er i utstyret, den andre halvparten sitter i hodet.»

Kan Ukraina stole på en våpenhvile garantert av Trump?

Umiddelbar økning av europeisk kampkraft og kampvilje, raskere enn gjennom vanlige fredstidsprosesser, ser ikke ut til å være et alternativ i Thunes tenkning. Scenarioet han i stedet anbefaler, er at «Trump får fortsette med det han primært ønsker – som er en våpenhvileavtale». Dette vil ifølge Thune fryse konflikten i minst tre år, for Putin vil «neppe kunne utfordre frontlinjene så lenge Trump er president».

Er dette realisme? Absolutt ikke, det er spekulasjon, og jeg våger påstanden: en ønsketenkning. Alt vi har sett av Trump siden han entret den politiske scenen, tyder på to ting:

1. Hans hovedprioritet er å berike seg selv og dem rundt ham, ofte på måter som lukter av korrupsjon.

2. Han står, av den ene eller andre grunn, i et svært spesielt forhold til russiske myndigheter.

At han har bekledd de avgjørende stillingene i USAs sikkerhetssystem med individer som gjentar kjente løgner fra Kreml, er et ekstremt faresignal. Trump har derfor ingen troverdighet som garantist for varig fred i Ukraina.

Det som trengs, er vilje

«Verden burde vært bedre. Men vi er der vi er», skriver Thune. Det kan nesten virke som om han postulerer politiske «realiteter» som noe gitt og uforanderlig. Men det finnes ting vi kan kontrollere – som for eksempel hvor mye støtte vi gir til Ukraina.

Jeg savner noe om «vilje» hos Thune. Vilje: det grådige autokrater har, men som våre beslutningstagere sliter med å mobilisere.

Retorikk er en enklere løsning. Og på tross av sin erklærte motstand mot «retorisk hybris» er Thune ikke immun: Han anbefaler sterk «ja, absolutt støtte til Ukraina». Thune fremhever at han har vært på innsiden av de politiske prosessene – har han selv kjempet i systemet for den «absolutte støtten» han foreskriver? For at Norge skulle øke sin støtte til Ukraina, både i penger og utstyr, utover det sørgelige resultat vi ser regjeringen faktisk har landet på?

Verden burde være bedre. Men verden er også det vi gjør den til.