Gjengvolden: Hvor er foreldrene?

Først Bislett. Så Sarpsborg. Tirsdag morgen våknet vi til nye bilder av ødeleggelser etter at granater kastet inn på et serveringssted på Strømmen.

De som er tatt, er seks gutter i alderen 13 til 15 år. I Strømmen har politiet pågrepet en 16-åring.

Politiet kobler sakene til den svenske gjengen Foxtrot.

Vi har lenge snakket om den dramatiske økningen i ungdomsvold. Det som skjer nå, er likevel rystende.

Et uttrykk for at flere institusjoner i samfunnet ikke har klart å stoppe volden som utføres av stadig yngre barn.

Enten det gjelder politiet, politikere eller barnevernet.

Men én institusjon er viktigere enn alle andre i arbeidet med å forebygge volden – foreldrene.

Ikke når voldsspiralen er i gang og etter hvert har kommet ut av kontroll – da må hjelpeapparatet og samfunnsinstitusjonene inn.

Men forebygging starter ikke med politiet. Den starter hjemme – i tryggheten og grensene bare foreldre kan gi. Altfor mange foreldre har sviktet her.

En rapport fra Oslo politidistrikt viser at 41 av totalt 55 barn og ungdom som var registrert med ti eller flere lovbrudd i Oslo i 2023, selv har vært fornærmet i minst én voldssak, skriver NRK.

Et av hovedfunnene i rapporten er at det er tydelig sammenheng mellom ungdomskriminalitet og vold i hjemmet.

Foreldrene til 13-åringen som er tatt etter granatangrepet på Bislett møtte i forrige uke i retten tiltalt for omfattende vold mot gutten. Han skal ha blitt mishandlet siden han var syv år.

GRANATER PÅ BISLETT: To 13-åringer er tatt etter en eksplosjon på Bislett 23. september. Politiet tror det dreier seg om et oppgjør mellom kriminelle – og at 13-åringene kan ha handlet på oppdrag fra andre. Foto: Gabriel Aas Skålevik / VG

Det er et annet hovedfunn i denne typen rapporter at de fleste gjengangere og de som utfører alvorlig vold har foreldre med utenlandsk bakgrunn.

Særlig foreldre fra Asia og Afrika.

Andelen kriminelle barn med slik bakgrunn er mikroskopisk, men skaden de få utfører på seg selv, sine nærmeste og ikke minst ofrene er enorm.

Ikke alle voldelige barn kommer fra voldelige, fattige innvandrerhjem. Noen havner rett og slett i feil miljø.

Men om vi skal hindre at barn blir kriminelle, må vi begynne der de formes – hjemme.

Internasjonal forskning er tydelig, det er direkte sammenheng mellom oppdragervold og økt risiko for kriminalitet og vold utført av barn. Selv når man tar hensyn til andre forklaringer som fattigdom og foreldrenes utdanning.

Jo alvorligere vold barnet har blitt utsatt for, dess større er sjansen for at han selv begår vold, viser forskning.

Den norske Ungvold-studien fra 2023 viser at grov vold forekommer oftere i enkelte innvandrergrupper – særlig blant foreldre med bakgrunn fra Asia og Afrika.

Blant barn med foreldre fra land utenfor Europa og Nord-Amerika er forekomsten av grov vold tre ganger høyere enn blant barn med norskfødte foreldre.

LØSNET SKUDD: 30. September ble det løsnet skudd mot en bolig i Sarpsborg. Politiet tok beslag i to granater og mener at de har klart å avverge det de mener var et sprengningsoppdrag i Sarpsborg Foto: Helge Mikalsen / VG

Det er helt avgjørende at foreldre som utsetter barn for vold blir straffeforfulgt.

Det er like avgjørende at foreldrene stilles til ansvar før det går så langt.

Det starter sjelden med mishandling – det starter med svikt i dømmekraft.

I flere miljøer, særlig med røtter i Asia og Afrika, er fysisk avstraffelse fortsatt sett på som en naturlig del av oppdragelsen. Mange foreldre bærer på egne traumer fra krig, flukt og fattigdom.

Dette er foreldre som mangler verktøy og forståelsen av ødeleggende vold i oppdragelse er.

Tall viser at det er særlig mødre som utsetter barn for vold.

Det kan aldri forsvares, men det kan forklares. I enkelte innvandrerfamilier har mødre eneansvar for oppdragelsen. Fordi far jobber for mye, eller fordi han har forlatt familien.

Flere av guttene som går igjen i kriminalstatistikken, vokser opp hos alenemødre.

Det er gjerne kvinner uten jobb, med svake norskkunnskaper og liten kontakt med storsamfunnet.

Når tenåringen da utagerer, står hun alene.

Foto: Gabriel Aas Skålevik / VG

Men det fritar hverken mødre eller fedre fra ansvaret for å gi barnet trygghet og grenser.

Skal de klare det, trengs både pisk og gulrot: hjelp og krav.

Foreldre må møte opp – på foreldremøter, på fotballbanen, i barnets liv.

Hjelpen fra norske institusjoner som skole, barnevern og kommunen må komme tidligere. I dag er for eksempel foreldreveiledningen i introduksjonsprogrammet for asylsøkere redusert fra tolv samlinger til fire.

Det er altfor lite – og altfor få som får den.

Foreldreveiledning må bli et lavterskeltilbud for langt flere innvandrergrupper, og kvaliteten må heves.

Ja, det koster penger. Men å la være koster langt mer.

Vil vi unngå nye granatangrep, må voldshandlinger få konsekvenser – også når gjerningspersonen er et barn.

Men den viktigste kampen kjempes lenge før det.

Vil vi stanse granatene, må vi starte hjemme.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.