Frykten for nåtidens ættestup

I gamle sagn og sagafortellinger ble det kalt ættestup. Gamle og arbeidsuføre som ble presset til selvmord ved å kaste seg utfor en klippe. Datidens ufrivillige eutanasi blir det kalt, selv om det antakeligvis aldri egentlig har eksistert i Norge.

Men det er dystre tegn i tiden som gjør at vi må orke å snakke mer om døden.

I utakt med folket

I få saker ser vi større avstand mellom hva folk mener og det politikerne er opptatt av. En undersøkelse Norstat gjorde for NRK, viser at halvparten er for aktiv dødshjelp. Kun to av ti er helt imot. I tillegg ser vi at de yngste er betydelig mer positive enn de eldre.

Funnet er på ingen måte unikt. Mange undersøkelser viser at vi blir stadig mer for aktiv dødshjelp. Mens stadig færre mener det er helt galt.

Likevel er det et tema det snakkes påfallende lite om i politikken.

Det er for så vidt til å forstå.

For hvem vil snakke høyt om at noen faktisk helst vil dø?

Bare tanken er knapt til å holde ut.

Dessuten er aktiv dødshjelp et minefelt, etisk så vel som juridisk og medisinsk. Det utfordrer vår vante forestilling om menneskeverdet og åpner det umulige spørsmålet om hvem som skal bestemme over liv og død.

Politikere i bevegelse

Det er nok lettere å være for når man hører om tragiske enkeltskjebner som burde få slippe smertene, enn når man må forholde seg til et prinsipielt regelverk som skal stå seg.

Men også politisk ser temaet ut til å være under modning.

Fremskrittspartiet er i dag eneste parti som har vedtatt å tillate aktiv dødshjelp «i noen situasjoner» og «regulert av et strengt lovverk».

Venstre har tidligere stemt ned lignende forslag, men nå vil et stort flertall i programkomiteen «arbeide for utredning av selvbestemt assistert livsavslutning i Norge».

Både i Høyre og Arbeiderpartiet er det røster som har ønsket å sette temaet på dagsorden. Unge Høyre har tidligere vedtatt å tillate dette, og enkeltlag vil foreslå dette på vårens Høyre-landsmøte.

Også i SV og Miljøpartiet De Grønne vil det under vårens landsmøter bli debatt om aktiv dødshjelp skal utredes. Det ble nedstemt med knapp margin sist SV hadde temaet oppe. Nå kan stemningen ha snudd.

På Rødts landsmøte denne helga ble det sagt fra talerstolen at vi ikke kan skyve denne vanskelige saken foran oss lenger.

Sønnens siste ønske

Mange ble svært berørt da Ap-politiker og utenriksforsker Henrik Thune i høst ba politikerne på vegne av sin avdøde sønn om å sette ned en kommisjon som utredet assistert livsavslutning.

Thunes sønn Tobias ønsket selv å avslutte livet, etter mange og smertefulle behandlinger for uhelbredelig og aggressiv kreft. For ham var det ikke et spørsmål om rett og galt, men om hvem som skal ha retten til å velge.

Thunes bønn har fått flere politikere til å tenke. En av dem er Aps Mani Hussaini, som mener vi skylder Tobias «å diskutere hans siste ønske».

Dødsenglene

Mange er rystet av TV2s nye dokumentar «Dødsenglene», som avslørte personer som tilbyr folk hjelp til å dø. Programleder Kadafi Zaman forteller at det de fant bare ble sykere og sykere. Metodene som ble tilbudt, var svært brutale.

Men det som likevel ryster oss mest er at det åpenbart finnes et desperat opplevd behov der ute.

Samtidig foregår det prosesser i vårt naboland. Danmark har satt ned et utvalg «for en mer verdig død» der et flertall anbefalte at mennesker som har uhelbredelige sykdommer bør kunne få hjelp til å avslutte livet. Den danske helseministeren sier at regjeringa ikke har konkludert, men skal sette i gang et arbeid.

Motforestillingene er imidlertid mange. For noen er det prinsipielt feil, men for de fleste handler det kanskje aller mest om den fryktede skråplaneffekten. Hva risikerer vi i neste omgang dersom vi åpner døra på gløtt?

I en debatt om eldreomsorg på Stortinget sist uke, ble det advart mot at en betydelig andel eldre ville gjøre slutt på livet for ikke å være til bry. Et slags nåtidens ættestup.

Livskvalitet under press

Slik kan vi ikke ha det - var politikernes enkle og helt sikkert ektefølte svar.

De vil heller snakke om livshjelp og verdighetsgarantier.

Men selv om politikerne helst vil late som det ikke skjer, er det all grunn til å tro at flere vanskelige debatter om liv og død vil presse seg fram, om vi vil eller ei. Mange tegn i tiden peker på at livskvaliteten for flere er under press:

Levealderen øker, vi behandler mer og vi blir stadig flinkere til å redde liv. Baksiden av medaljen er at flere vil leve med alvorlig sykdom og lidelse.

Kun en av fem er trygge på at samfunnet vil stille opp for dem hvis de måtte trenge det. Samtidig er det et signal fra politikerne at vi i framtida må ta større ansvar for egen alderdom. Det er en grense for hva velferdsstaten kan og klarer å stille opp med.

Den grå depresjonsbølgen

Fire av ti eldre over 80 år sier i dag at de er ensomme.

Depresjon og psykisk uhelse blant de eldste er et underkommunisert problem. Det ventes at antall eldre over 70 år med depresjon vil dobles fram mot 2050, til 160 000.

Selvmord blant eldre menn er i dag en økende trend. En risikofaktor er utilstrekkelig behandlet eller ubehandlet somatisk eller psykisk sykdom.

Samtidig er det flere som får og lever med demens. Demensdiagnose ser ut til å være en risikofaktor for selvmord, spesielt hos unge under 60 år.

Ættestup eller ei, det var neppe en dans på roser å bli gammel i gamledager heller, bare så det er sagt.

Dem som ønsker å tillate aktiv dødshjelp misliker stekt at denne type forhold blir blandet sammen i debatten. De er opptatt av å presisere at dette handler om retten til å avslutte livet på en verdig måte når døden uansett er eneste utvei.

Derfor har mange heller begynt å bruke ord som assistert livsavslutning.

Men verken finere ordvalg eller å unngå debatten vil endre noe som helst. Dette er smertefulle spørsmål vi helt sikker bare vil få flere av.