Frivillighet som kur mot ensomhet

Ensomhet er et folkehelseproblem, og en like stor faktor i tidlig dødelighet som røyking, alkohol og fedme. Bare sammen kan vi gjøre noe med ensomheten.

Frivilligheten kan bidra – for der kan vi møtes om noe som er meningsfullt for oss. Det er helt sentralt i gode liv. Med en hardt presset helsesektor og utenforskap som bekymrer er behovet mer åpenbart enn på lenge. Men hvordan blir det mer enn gode ønsker?

Støtteordningene er stadig et tema. At det må søkes hvert år på ganske små tilskuddspotter, gir lite forutsigbarhet og tar mye tid og krefter for organisasjonene. Det kan bli veldig prosjektbasert og variabelt hva man får, mens frivillig arbeid trenger tid for å bygges opp.

Alternativet til tilskuddene har til nå vært driftsavtaler over flere år som bare noen få organisasjoner får. Blir det rettferdig? Vi har dessverre sett at noen tildelinger uten søknadsprosess skaper uro og frustrasjon. Mistanken om at noen får mer enn andre på grunn av kontakter og lobbyvirksomhet, ikke av mer hensiktsmessige grunner, er vanskelig.

Men kan vi få det beste av begge? Vi i MDG vil foreslå at søkbare tilskudd kan gis for tre år av gangen, fordelt etter klare kriterier. Altså åpne søknadsrunder for alle, som nå, men innrettet sånn at støtten kan innvilges over flere år. Det vil kunne gi organisasjonene forutsigbarhet og pusterom, samtidig som prosessene er åpne og rettferdige.

I tillegg til at tilskudd og tilgang på lokaler er viktig, er det avgjørende hvordan frivilligheten når ut til folk, og får samhandle godt med kommunen og hverandre.

I den engelske småbyen Frome er de på sporet av en kur mot ensomhet. Resultatene så langt sier sitt: Færre henvendelser på legevakt, avlastning for helsepersonell, og lavere offentlige helseutgifter. Hva gjorde de?

1. lagde et lokalt «skattekart» over alle frivillige tilbud i lokalsamfunnet, på nett,

2. mobiliserte en liten brigade av frivilligloser (community connectors), som etter et kort kurs og innføring i skattekartet, har i oppgave å peke folk i retning av et relevant frivillig fellesskap når det trengs,

3. og koblet dette på den lokale helsetjenesten, der frivilligloser også kunne lytte, peke folk i retning av frivillige tilbud, og koble pasienter i grupper med felles erfaringer. Dette frigjør tid for legene til å være leger, mens andre ivaretar pasientene sosialt.

Kan det fungere her? Nesodden kommune har tilpasset ideen til sitt lokalsamfunn i det de kaller Hjertevarme Nesodden, inspirert av Frome. De har laget skattekartet sitt med plattformen Friskus, og er i gang med å kurse frivillige som fellesskapsloser.

Vi vil gjerne prøve dette også her i Kristiansand, og løfter det i bystyret og helseutvalget framover. De frivillige organisasjonene vi har nevnt ideene for, bl.a. på helseutvalgets dialogmøte med frivilligheten i september, ble begeistra. Det kom fram at kommunen fortsatt har mer å gå på når det gjelder å legge til rette for samarbeid. Frivilligloser kan styrke disse koblingene, og melde tilbake til kommunen hvilke behov de møter. Ikke minst kan losene tipse folk om hvor de selv kan være med og bidra. For vi har alle både behov og noe å gi, ofte helt samtidig.

Å få være der for andre er kanskje en av de sikreste veiene til et godt liv.