Fra kulturredaktør til mobberedaktør

Hun skal ha for at hun er svært flink til å formulere seg, det skulle bare mangle, hun er jo journalist av yrke.

Men kronikken «Ikke hør hva mora di sier» går etter min mening langt over en etisk grense. Å lese Blågestads tekst er både komisk og provoserende på samme tid: man smiler av formuleringene, men kjenner samtidig på sinne, oppgitthet og frustrasjon. Det provoserende er ikke sterke argumenter, for de finnes knapt, men hvordan hun uten videre utleverer unge menn på en måte som grenser til mobbing.

Hun beskriver unge gutter som hengslete, kvisete og økonomisk avhengige av mora si. Som om politisk engasjement bare har verdi dersom det skjer på Blågestads premisser,  eller dersom de unge stemmer på de «riktige» partiene.

Men skal vi virkelig late som om alternativet er så mye bedre? Er de unge på rødgrønn side nødvendigvis mer modne? Hvor mange ganger har vi ikke sett unge som lenker seg fast i lyktestolper, protesterer mot alt og ingenting, og lager aksjoner som sjelden gir annet enn overskrifter i avisene. Er det et tegn på større klokskap og samfunnsforståelse? Eller er det bare en annen form for ungdommelig opprør, pakket inn i miljøfloskler og aktivist-retorikk?

Sannheten er at de unge guttene hun skriver så nedlatende om, faktisk engasjerer seg i samfunnet. De stiller spørsmål, de utfordrer etablerte sannheter, og de søker nye stemmer og arenaer for debatt. Man kan være uenig med dem, det er helt greit. Men å redusere dem til karikaturer og latterlige stereotyper, er en hersketeknikk som kler en kulturredaktør dårlig. Det er mobbing. Jeg håper sjefsredaktør Eivind Ljøstad ser alvoret og gir henne en tydelig tilbakemelding. For dette må ikke bare være pinlig for Blågestad selv, det må også være flaut for alle de andre journalistene i avisen, som må se sitt eget produkt forringes av slike utspill. I stedet for å rakke ned på ungdom som har fått smaken på politikk, burde Blågestad kanskje stille seg selv et spørsmål: hvorfor lytter de unge guttene heller til podkaster og alternative stemmer enn til tradisjonelle medier? Kanskje handler det ikke om at de er for unge til å forstå, men om at de ikke føler seg tatt på alvor av nettopp de redaktørene som burde ivareta en mangfoldig og åpen samfunnsdebatt.

Å møte ungdoms engasjement med respekt er en forutsetning for et levende demokrati. Når voksne forsøker å latterliggjøre dem i stedet, sier det mer om de voksne enn om ungdommen.

Innlegget er forkortet. Red.