Fotball på villspor

Forrige onsdag spilte sønnen min fotballkamp med laget sitt Donn, fra bydelen Lund i Kristiansand. Sammen med laget sitt tapte han kampen 2–16.

Guttungen og lagkameratene er vant til at det går opp og ned på fotballbanen. Noen ganger vinner de med stor margin, av og til går de på klare tap. Sånn er livet.

Det er læring i begge deler. Og de har det stort sett uansett veldig gøy sammen. Ikke minst takket være et sett helt fantastiske trenere, som inkluderer, utvikler og stiller krav til alle, uansett nivå og bakgrunn.

Men akkurat denne ettermiddagen kunne jeg merke at fotballgleden ikke var helt den samme. I timene før ble det snakket mye om at denne kampen var spesiell. «Vi skal møte et toppa lag», sa guttungen på vei til kunstgressbanen, og la til: «Vi kommer til å tape 30–0!»

Guttene kjempet hardt, men i løpet av kampen gikk lufta litt ut av dem. Og selv om trenerne gjorde en fin jobb med å holde motet oppe, var det noen litt slukkørede gutter som satte seg i bilen etter kampslutt.

Laget 11-åringene fra Donn møtte, er et lag som er etablert for at de flinkeste skal få spille og utvikle seg sammen. Med tidligere Start-spiller og TV2-profil Jesper Mathisen i spissen, er det etablert et lag for barn i 9–10-årsalderen som allerede er veldig flinke til å spille fotball.

Unge gutter tas ut av lagene i sine lokalmiljøer – som for eksempel Donn – for å spille sammen med andre som har utviklet gode fotballferdigheter tidlig.

Filosofien er selvsagt at de flinkeste må få nye utfordringer – og at de blir bedre av å spille sammen med andre flinke og bli matchet mot tøffere motstand.

Men dette er det motsatte av det som har vært den tradisjonelle norske fotballmodellen. Vi skal ikke drive elitesatsing for barn under 13 år. Frem til da skal barnefotballen stimulere til fotballglede, sosial og personlig utvikling for alle.

I Donn, der sønnen min spiller, er målet at flest mulig skal være med, så lenge som mulig. Det betyr at alle får være med, uavhengig av ferdighetsnivå. Det betyr selvsagt at det er stor variasjon på spillerne. Man stiller ingen toppede lag uten svake ledd.

Selvsagt fører det til at man går på tap. Men de oppnår noe mye viktigere: De bygger et fellesskap i lokalmiljøet og inkluderer alle.

Derfor må jeg si at jeg ble pinlig berørt på vegne av de trenerne og foreldrene som sto på sidelinja og heiet da det toppede laget banket inn scoring etter scoring. For selvsagt kom laget deres til å rundspille våre gutter. De hadde jo talenter i hver posisjon.

På laget deres var det ikke plass til gutter som bare liker å spille fotball eller er med på grunn av det sosiale. De som sliter med koordinasjonen, eller sliter litt med å dempe en ball.

«Elitesatsingslaget» driver en helt annen idrett. Det var som å sende Bodø/Glimt ned i 4. divisjon for å spille.

Den norske fotballmodellen har de senere årene gitt oss verdensstjerner og stortalenter på rad og rekke: Haaland, Ødegaard, Bobb, Nusa, Sørloth, Berge, Strand-Larsen, Hegerberg og Graham-Hansen, for å nevne noen.

Det finnes mange muligheter innen den norske modellen for å kunne utvikle og utfordre gutter og jenter med spesielle talenter.

Det er lite forskningsmessig belegg for å hevde at en slik elitesatsing som skjer i Kristiansand, er en bedre vei å gå for å utvikle norsk fotball videre. Snarere er det oppskriften på å ødelegge fotballgleden for de minste – og det står potensielt i fare for å ødelegge for unge gutter og jenter som utvikler fysikk og teknikk litt senere enn andre – og som senere kunne blitt gode fotballspillere.

For meg er det likevel viktigst at det svekker fotballen som en fellesskaps- og integreringsarena i lokalsamfunnet.

For hva tenker egentlig de guttene i 3. klasse på skolen som ser at noen av skolekameratene stikker av til elitelag som 9-åringer? Og blir det plass til den litt keitete 10-åringen som treffer på én av tre pasninger?

Jeg jobber til daglig som generalsekretær i bistandsorganisasjonen Strømmestiftelsen. Vi har lenge brukt fotballen for å skape fellesskap og integrere sårbare jenter i Tanzania.

Jeg har sett med egne øyne hvor stor samfunnsskapende kraft fotballen kan ha, og hvilken forskjell plass på et fotballag kan gjøre i menneskers liv.

Den funksjonen har fotballen overalt, enten det er i fattig bydeler i Dar-es-Salaam, eller på Lund i Kristiansand. Den skaper tilhørighet, fellesskap og gir rom for alle.

Det er dette som settes i spill når det popper opp elitesatsinger for småunger. Da mister fotballen sin kraft.

Jeg har ikke ord for hvor idiotisk dette er.