Forvaltningsplanen sier null jerv i våre områder.

Bra er det allikevel at han opplever sauebøndene, og næringen, som seriøs og at de er opptatt av god dyrevelferd. Sauen i Setesdals vesthei slippes i områder som er avsatt til å være prioriterte beiteområder. Mye av områdene ligger innenfor Roviltregion 1 og noe ligger i region 2.

Begge disse områdene har forvaltningsplaner for fredet rovvilt, og i disse planene kommer det tydelig frem at området skal prioriteres for beitedyr og det skal ikke være ynglende rovvilt.

Det er god dyrevelferd å slippe beitedyr i nettopp slike prioriterte områder. Beiting i fjellet har vært drevet i generasjoner i harmoni med beiteforhold, kulturlandskap og villrein. Det å bruke begrepet som «uspiselig ørken» om våre utmarksområder er et utsagn uten rot i virkeligheten. Statsforvalterne har på oppdrag fra Miljøverndirektoratet kommet med tiltak for villrein- tiltak utarbeidet på bakgrunn av prosesser fra ulike tiltaksgrupper, hvor blant annet beitenæringa har deltatt. Konklusjon er klar- villrein er i godt holdt, men utfordres på å kunne utføre fri ferdsel. Godt hold ser vi og på resultater av lammeslakt. Hvert år ligger agdersauen på topplassering når Nortura offentliggjør slaktekvaliteter. Andel stjerne- og gourmèlam fra Agder er helt i norgestoppen. Det samme gjelder slaktevekter på våre fjellam. Dette er stabile tall noe som vitner om gode og varierte beiteforhold og god sambeiting med villrein.

Påstand om sterk konsentrasjon av bufe som igjen skal gi økt bruk av slikkestein, er og en påstand uten substans. Næringa bruker ikke slikkesteiner i fjellet. Dette ligger år tilbake. Dette med slikkesteiner og episenter for smittespredning er nok hentet fra andre fjellområder – områder som og har endret adferd med bruk av slikkestein. Videre justeres hele tiden antall sau etter forholdene i våre prioriterte beiteområder. Dagens antall beitedyr er spredt over store arealer og trygt innenfor et akseptabelt nivå. Alt av sau som slippes på fjellbeiter gjennom organiserte beitelag er i god skikk, har gode rutiner og behandles etter råd fra Mattilsynet mot ulike parasitter slik at smittespredning ikke skal forkomme. Igjen en påstand helt uten bakgrunn med nåtidens kunnskapsbaserte hold av beitedyr.

Tapsprosenten for sau og lam har på Agder over årtider vært lav – under 4 %. Det er ingen unormale tap av sau pga naturgitte forhold eller anatomi hos sauen. Bøndene, og heiasjefer med sitt mannskap, gjennomfører systematiserte tilsyn med beitedyrene ett tilsyn basert på lang erfaring og i tråd med regelverk for beitedyr. Næringen viser og stor grad av innovativ vilje med utstrakt bruk av GPS sporing, bruk av droner mm. Næringen har og velutdannede kadaverhundekvipasjer som er godt organisert og som fremkommer i Statsforvalternes foldere og kontaktinformasjon. Også på dette område må Punsvik oppdatere sine data.

Økning av tap (ca. 1500 individ innmeldt i Rogaland/ Agder) kommer parallelt med økninga av antall fredet rovvilt i området. I henhold til nasjonale forvaltningsplaner skal det i Norge være 39 ynglinger med jerv. Dagens faktum er 61 ynglinger nasjonalt, og med et nedslagsfelt på ca. 1500km2 for hver enkelt jerv sier det seg selv at forvaltningen har sviktet. Spredning av jerv er uten kontroll, med den følge at jerv er desidert det rovviltet som tar flest beitedyr, og gjør store innhogg i villreinstammen. Ikke bare tar jerven svake dyr, men posisjonerer seg rundt villreinreinflokken i kalveperioder og slår til på nyfødte reinkalver. Dette har forvaltningen rapportert inn fra våre områder i vestheia også.

Mye av årsaken til lav tilvekst og reduksjoner i villreinstammen kan skyldes ukontrollert økning og feil forvaltning av fredet rovvilt. For kort tiden siden tok SNO ut 5 jerv på få timer, og etter dette er nye spor og observasjoner sendt inn til forvaltning. Dette tyder på en ukontrollert bestand av jerv i våre områder og i randsonene rundt oss. Minner om at forvaltningsplanen sier null jerv i våre områder.

Beitedyr er mye mer enn bosetting i grender og næring i utkantene. Det er og noe av det mest riktige og nødvendige vi kan tilrettelegge for med tanke på matberedskap og beredskap generelt. Mat trenger vi som en sikkerhetsfaktor og som en nødvendighet. Det å tilrettelegge for beitedyr ut i prioriterte områder er både regional og nasjonal sikkerhet og beredskap. Slike områder er svært viktige, og det er viktig at sammenspillet i vår fauna og beiteområder blir i varetatt. Bufe og villrein utfyller hverandre i beiteområdene, og næring og forvaltning må gå i sammen for å ivareta dette.

Punsvik etterspør debatt med næringa om tapsprosenter og bufehold i våre beiteområder. En slik debatt stiller vi gjerne opp til basert på dagens kunnskap og faktum.

Åpen