«Fortsetter denne utviklingen vil mange gudshus fra Lindesnes til Nordkapp måtte stenge de neste årene»

Historien er sikkert ikke sann, men den belyser«dei personlig kristne og oss andre.» På femtitallet var en eldre mann fra Agder i en begravelse til en trosfelle. Om natten fikk han ikke sove. Isteden for å telle sauer, begynte han å telle hvor mange personlig kristne som var igjen i bygda.

I min alder går ofte tankene tilbake til ungdomsårene i Flekkefjord. Jeg fattet tidlig interessen for oss og dei andre. Noen var personlig kristne, andre kristne. Det var nok ikke mange ateister i sørlandsbyen på slutten av 60-tallet. De gjorde seg i hvert fall ikke særlig til kjenne i bybildet.

I det største gudshuset, kirken, gikk det noen som ikke var personlig kristne. Noen satt på galleriet . Mange hadde sine faste plasser. Når det var nattverd kom skillet klart frem. For nattverden var ikke for alle, noe den selvsagt var! De opplevde nok ikke dette skillet på samme måte på Salen, Frelsesarmeen, Metodistkirken og Frikirken.

På 80-tallet hadde jeg et statlig stipend for å studere religiøsiteten i Flekkefjord. Jeg gikk på gudstjenester og møter, intervjuet mange og satt flere kvelder på Hotell Maritim som nettopp var åpnet. Der møtte jeg mange som åpnet seg om tro. De var nok kristne, men kunne ikke tenke seg å være aktive i en av byens menigheter. De var for de personlig kristne. Der gikk det en tydelig grense. Denne tendensen er tydeligere idag enn da. Troen - den religiøse siden i livet - er privatisert!

Det minner meg en samtale jeg hadde med en eldre mann for noen år siden. Jeg skulle være prest i hans kones begavelse. Han fortalte at hun alltid ba Fader vår før hun sovnet om kvelden, men hadde aldri fortalt det til noen, heller ikke han. For dette var en privatsak.

Fortsetter denne utviklingen vil mange gudshus fra Lindesnes til Nordkapp måtte stenge de neste årene. Det er trist fordi det fremdeles er mye tro i den norske befolkning. Som nevnt - den er noe høyst privat som ikke leves ut i noe fellesskap. Og den er ofte fylt med noe mer enn barnetroen.

Men den er viktig for mange. For de aller fleste av oss er religiøse, da vi trenger noe å tro på som kan gi oss trygghet og håp.

Knut Sand Bakken,

pensjonert prest