Fortellingen om Knut Larsen rørte ved noe grunnleggende hos både datteren min og meg

Knut Larsen (t.v.) ga gnisten til denne turen og et fint gjensyn med Nordmarka, skriver Bjørn P. Kaltenborn. Collage: Aftenposten

Fortellingen om Knut rørte ved noe grunnleggende hos både datteren min og meg.

Som gammel markatraver ble jeg både rørt og imponert av debattinnlegget i Aftenposten i fjor høst om Knut Larsen, 93 år gammel, som under sitt siste legebesøk tok en siste padletur på kartet gjennom Nordmarka sammen med legen sin på Ullevål sykehus.

Han skulle så gjerne ha dyppet åra i rekken av vann fra Mylla til Maridalen, men formen tillot det ikke. Reisen på kartet med minner fra turer i Marka gjennom et langt liv ble et møte med det norske sykehusvesenet på sitt aller beste.

Klok pasientbehandling

Jeg leste innlegget sammen med min datter, nyutdannet lege og friluftslivsentusiast. Innlegget rørte ved noe grunnleggende hos oss begge.

Den kloke pasientbehandlingen til hjertelegen på Ullevål, evnen til å tenke utradisjonelt i møte med mennesker ved livets slutt og den dype meningen natur og friluftsliv kan ha for mange mennesker.

Min datter Jenny (t.h.) og jeg snakket mye om folkehelse og pasientbehandling underveis på turen, skriver Bjørn P. Kaltenborn. Foto: Privat

Ikke minst ble jeg inspirert til å ta turen selv sammen med neste generasjon. Som temmelig nygifte padlet min kone og jeg denne turen for nesten 40 år siden. Var Nordmarka slik jeg husket den, eller var den blitt til noe helt annet?

Å reise tilbake til sin «barndoms dal» motivert av fargerike minner kan ofte vise seg å bli en nedtur. Landskapet er som oftest forandret, gjerne til det nedbygde og noen ganger ugjenkjennelige.

Helsevesenet møter et vanvittig trykk

Min datter Jenny og jeg snakket mye om folkehelse og pasientbehandling underveis på turen. Hvordan kan dagens leger i et heseblesende helsevesen møte folk på en måte som inspirerer til livsstilsendring, og som får pasienter til å ta større ansvar for eget liv og helse?

Helsepersonellet i dagens samfunn møter et vanvittig trykk fra et samfunn som forventer at de skal gjøre livet bedre og lettere for folk. Det er ikke lett for en lege å si at kanskje du burde ta deg en tur i skogen og trene litt i stedet for å be om en pille.

For mange er livet dessuten blitt så travelt og stressende at sanseapparatet er så sløvet at de knapt er i stand til å registrere miljøet rundt seg. Hva hjelper det å være en digital racer i hverdagen hvis man ikke lenger kan oppfatte storlomens melankolske lokketone over et kveldsstille Katnosa ...

Bidrar til mestring og mening

Som forsker vet jeg en god del om effekten natur og enkelt friluftsliv kan ha på psykisk og fysisk helse. Jeg undres stadig oftere over hvorfor dette ikke brukes mer aktivt i behandling av pasienter av ulike slag.

Naturkontakt er rehabiliterende etter sykdomsforløp og kan dempe alt fra stress og høyt blodtrykk til angst, diabetes og en rekke andre lidelser. Foto: Privat

Vi vet utmerket godt hvordan enkelt, ikke-motorisert friluftsliv som krever litt innsats, kan ha effekter ingen medisiner kan oppnå. Vi bruker et uhorvelig antall milliarder kroner på reparerende helsebehandling i Norge, men nesten ingenting på forebygging. Folkehelse og livskvalitet styrkes når folk investerer fysisk og psykisk i aktivitet i naturen.

Faktisk er det slik at det lette «ubehaget» det er å utsette seg for litt vekt på ryggen, varierende vær og temperatur, litt navigering, for ikke å si et og annet myggstikk eller støle muskler, kan bli viktige bidrag til en følelse av mestring og mening i vakker natur.

Men tid og ro er valutaen her, og det har vi dessverre stadig mindre av.

Overkjøres av byråkratiet

Naturkontakt er rehabiliterende etter sykdomsforløp og kan dempe alt fra stress og høyt blodtrykk til angst, diabetes og en rekke andre lidelser. Billig er det også – veldig mye billigere enn de fleste andre behandlingsformer.

Jeg vet at mange leger kjenner på dette og gjerne skulle sendt folk ut på tur, snarere enn å skrive ut resepter. Men de møter – for ikke å si overkjøres av – et byråkratisk og økonomisk helsevesen som har helt andre interesser enn å foreskrive litt mer krevende egeninnsats.

Knut ga gnisten til denne turen og et fint gjensyn med Nordmarka, skriver Bjørn P. Kaltenborn. Foto: Privat

Jeg husker turen for 38 år siden som temmelig grei og rett frem, men hadde nok glemt eller fortrengt hvor tungt det kunne være å padle i motvind og trille og bære kanoen mellom vannene, med tung sekk på ryggen.

Men sånn skal det jo være, og det føltes dypt meningsfylt å gli forbi gamle leirplasser ved Ølja, hilse på en bever i Tverrsjøen og ta et siste bad i Øyungen før vi trillet ned til Skar i Maridalen.

Knut ga gnisten til denne turen og et fint gjensyn med Nordmarka. Han hadde selvfølgelig forstått hva alt dette dreier seg om, og fikk en god slutt på sin siste tur.

Vi tar gjerne turen flere ganger.