7 hours ago
4
Den såkalte Tolga-saken hadde opprinnelse i en avsløring VG gjorde i 2018, og handlet om at kommunen i flere år hadde registrert tre brødre som psykisk utviklingshemmede, uten at de selv var klar over det.
Brødrene saksøkte kommunen, og det førte til at Høyesterett for første gang ga prinsipielt grønt lys for å hjemle erstatning for ikke-økonomisk tap direkte i EMK artikkel 13. Poenget er at skadelidte da unnslipper det kvalifiserte – og i praksis ganske uoverkommelige – skyldkravet som ligger i den tradisjonelle norske oppreisningsbestemmelsen.
Siden den gang har Høyesterett gjennom flere avgjørelser utviklet læren om retten til erstatning for EMK-krenkelser. Et spørsmål som frem til nå ikke har vært berørt, er hvordan man skal beregne foreldelsesfristen i slike saker. Bakteppet er en sak der en far krever erstatning for at hans rett etter EMK artikkel 8 krenket for over 10 år siden, i forbindelse med manglende samvær etter en omsorgsovertakelse.
Rettsuvitenhet
Lovens alminnelige foreldelsesfrist på tre år løper som kjent fra det tidspunkt skadelidte fikk «nødvendig kunnskap om skaden». I denne saken fikk barnefaren åpenbart den faktiske kunnskapen allerede da han ikke fikk samværet han skulle hatt, men den gang visste han ikke at dette var en EMK-krenkelse han kunne ha krav på oppreisning for.
Høyesterett peker på at uvitenhet om rettsreglene i utgangspunktet ikke hindrer fristen fra å løpe, men at det kan stille seg annerledes i en sak som dette. Førstvoterende Knut Erik Sæther skriver:
«Det foreligger ikke dommer fra Høyesterett om foreldelse av erstatningskrav som følge av menneskerettskrenkelser. Etter mitt syn står vi her overfor en sakstype der en avveining av kryssende hensyn for og mot foreldelse gir grunn til å tolke foreldelsesloven § 9 slik at det gjelder mindre strenge krav til skadelidtes kunnskap om rettsregler enn ved for eksempel forretningsmessige forhold. Det må gjøres en konkret vurdering av når rettstilstanden var så avklart at den skadelidte hadde rimelig grunn til å anlegge søksmål mot kommunen med krav om oppreisning for menneskerettskrenkelsen.
Frem til HR-2022-401-A (Tolga, red.anm.) hersket det usikkerhet både om en kommune kunne pådra seg erstatningsansvar dersom den ikke oppfylte sine forpliktelser til å sikre menneskerettighetene, hva som i så fall skulle til, og hva som var det rettslige grunnlaget for krav om oppreisning. Disse spørsmålene ble i det vesentligste avklart i 2022-kjennelsen og i HR-2024-1169-A.
Jeg har kommet til at rettsusikkerheten iallfall frem til HR-2022-401-A var så stor at C ikke hadde rimelig grunn til å anlegge søksmål før Høyesteretts kjennelse ble avsagt 17. februar 2022. Det betyr at kravet om oppreisning ikke var foreldet da han tok ut søksmål mot kommunen samme år.»
Etter fristen
Høyesterett fastslår altså Tolga-kjennelsen fra februar 2022 som fristens knekkpunkt. Ph.d. Ole-Gunnar Nordhus, som skrev en artikkel i TfR om dette i fjor, mener dommen må bety at den relative 3-årsfristen ikke vil være utløpt dersom et EMK-oppreisningskrav ble fremsatt før februar 2025.
Ph.d. Ole-Gunnar Nordhus.
– Problemet oppstår etter dette. Dette skyldes at den relative fristen utelukkende beregnes basert på skadelidtes kunnskap. Selv om skadelidte har den nødvendige faktiske og rettslige kunnskapen til å anlegge sak, kan for eksempel skadelidte ha en helsetilstand, eller være i en økonomisk situasjon, som i realiteten gjør det uforholdsmessig vanskelig å anlegge søksmål. Da vil det i utgangspunktet krenke EMK dersom kravet regnes som foreldet, mener Nordhus.
– Elegant og enkelt
I den konkrete saken Høyesterett nå har behandlet, var barnefaren tilkjent 200.000 kroner i oppreisning av lagmannsretten. Høyesterett nedjusterer dette til 100.000 kroner.
– Høyesterett løser spørsmålet om foreldelse elegant og enkelt, sier advokat Halvard Helle fra Schjødt. Han har representert saksøkeren i Høyesterett, og mener Høyesterett oppstiller en tretrinns rakett for når uvitenhet om rettsreglene får betydning.
– I forretningsmessige forhold blir slik uvitenhet bedømt strengt. I personskadesaker har domstolene strukket seg lengre. Og til sist slås det fast at det gjelder «mindre strenge krav» for erstatningskrav ved menneskerettskrenkelser. Samtidig understreker Høyesterett at dette må skje etter en konkret vurdering. Dommen gir meget viktige avklaringer i den private partens favør. Nå blir det interessant å se hvilken betydning saken får kanskje særlig der kravet rettes mot staten, ikke kommunene, sier Helle.
Høyesteretts dom finner du her.
English (US)