Forskjellene blant barn er helt ekstreme

Se for deg en drømmedag med familien i slalåmbakken.

Bor du i Oslo, kan du dra til Oslo Vinterpark. Er man to voksne og tre barn i familien mellom 7 og 15 år, betaler man 2310 kroner – bare i heiskort.

Og det er for de mest ressurssterke, som allerede har det tre trenger av ski, støvler, staver – og passende klær til aktiviteten.

Du kan selvfølgelig leie, der en komplett pakke for enten alpin eller snowboard koster omtrent akkurat det samme. Med et par boller i kiosken har du svidd av omtrent 5000 kroner.

For én dag på ski.

I Hemsedal har de innført dynamisk prising, der heiskortene koster opptil 760 kroner per person dagen på de mest populære dagene.

Da er det kanskje ikke så rart, at seks av ti barn fra familier med lav inntekt aldri er på ski. En stor gruppe barn går dermed glipp av både mestringsfølelsen man får ved å suse ned bakken, og gleden ved å delta i et fellesskap som definerer mye av norsk kultur.

Det viser en fersk undersøkelse fra SSB om barn og aktivitet.

Og jo dyrere aktiviteten er, jo mindre sannsynlig er det at barna med foreldre som tjener minst – får være med.

Fotball er rådyrt

Heller ikke fotball er for alle, spesielt ikke om man vil bli god fra tidlig alder.

VG har dokumentert dette gjennom mange saker, der de blant annet viser til en kraftig fremvekst av private alternativer for unge spillere som vil bli best; med gruppetimer til 350 kroner per spiller – og privattimer til 1.095 kroner.

VG viser i samme artikkelserie hvordan fotballakademier, spesielt på Oslo Vest, har delt byen.

Tidligere produserte klubber fra Oslo Øst landslagsspillere, nå kommer de i større grad fra klubber med akademier. På akademiene er det betalte, proffe trenere. Treningene kommer i tillegg til de ordinære klubbtreningene med laget, og tilbys allerede fra barnehagealder.

Akademier finnes ikke bare i Oslo, men i de fleste store byer i Norge. For barneskolebarn koster det gjerne en tusenlapp i måneden for to ekstra treninger per uke.

Dugnader og cuper koster

Og hvis vi holder oss på fotballbanen; i tillegg kommer også cuper der man reiser bort, der en «billig» pakke for buss, losji og cupavgift en helg gjerne ligger på flere tusen. Når barna er mindre, må foreldrene gjerne også bli med – som koster enda noen tusenlapper.

For mange barn er det med stor klump i magen at de spør om å få være med på cupen i Göteborg, når de vet at foreldrene egentlig ikke har råd.

På toppen av alt dette kommer såkalte «dugnader» i klubbregi, som stort sett går ut på at foreldrene må legge ut for dugnadspakker med sokker, julekort, førstehjelpssett eller kalendere – gjerne for noen tusen per barn. Får du ikke solgt alt, sitter du selv igjen med regningen for ting du hverken har lyst på eller trenger.

Du skal ha ganske god råd for å ikke kjenne på å måtte kjøpe sokkepakker for 4.000 kroner på en helt vanlig tirsdag.

Hva er problemet?

Er det så farlig da, kan man kanskje innvende. De aller færreste når jo landslagsnivå, så la dem bare få holde på og kaste bort pengene sine.

Men de store aktivitetsbudsjettene handler ikke bare om at foreldre ønsker å utvikle enere, men om hva barnet skal bruke tiden sin på.

Når femteklassingen er ferdig på skolen klokken 13:30 er det ingen barn å leke med i gaten. Det er ikke den spontane løkkefotballen man kan stikke innom på, der alle jentene i klassen er. Ettermiddagene til de aller fleste norske barn er nå så organisert, at det er ingen å være med om du ikke er satt i system.

Alternativet er gjerne flerfoldige timer med langt rimeligere skjermaktiviteter som Fortnite eller Brawlstars etter skoletid, mens klokken tikker sakte mot sengetid. De fleste foreldre er derfor villige til å strekke budsjettene ganske langt, og droppe ganske mye, for at barna ikke skal bli sittende inaktive i fem-seks timer hver eneste dag.

Skjermtid blir klasseskille

Men det gjelder kun foreldre som har et reelt valg.

For mange familier blir det rett og slett for dyrt. Klasseskillet går ikke bare på fotballbanen mellom de som har råd til ekstra trening og ikke, men også hvem som ikke får være med i det hele tatt.

Mange i lavinntektsyrker har heller ikke muligheten til å delta i så stor grad det ofte kreves fra klubbene, og kommer til kort allerede der.

De aller fleste barn spiller fotball på hobbybasis, drar på cuper og trener noen ganger i uken. Det som er alvorlig, er når barn som vil drive med aktivitet ikke får være med fordi foreldrene ikke har råd.

Mange kommuner har ulike former for fritidsstipend. Selv i Bærum kommune ble potten tømt i fjor på grunn av økt pågang av foreldre som ikke får pengene til å strekke til.

Å prioritere at barn og unge har likest mulig muligheter, og at barn kan ta del i fritidstilbudet der de bor – bør være en selvfølge.