Forholdet startet med utroskap. Hvordan skal de fortelle det til barna?

1 week ago 12

De er gift og elsker hverandre høyt. Men historien om hvordan de møttes, kan ikke deles ærlig.

Jeg sitter og hører på «Hvordan møttes dere» på NRK P2, der kjente personer forteller hvordan de møtte partneren sin. Jeg kjenner meg igjen i så mye av det som fortelles fra da jeg møtte mannen min: Sitring i kroppen når jeg fikk blikkontakt, hvordan det kjentes ut som elektriske støt når vi berørte hverandre, hvordan jeg konstant tenkte på ham, drømte om oss to og alle andre klisjeer som følger med en dyp forelskelse.

For første gang i livet (utenom flere tenåringsforelskelser) opplevde jeg å møte et annet menneske som jeg kjente en dyp tiltrekning til, både fysisk og psykisk, og hvor det viste seg at følelsene var gjensidige.

Dette burde egentlig vært et romantisk tilbakeblikk. Vi er i dag godt gift og elsker hverandre høyt. Men mens kjendisene forteller åpent og frimodig for P2s lyttere om hvor forelsket de ble da de møtte partneren sin, kan ikke vår historie deles like ærlig. For da jeg møtte mannen min og etter hvert ble forelsket, var jeg gift med en annen mann.

Les Frode Thuens svar lenger ned:

Jeg var veldig ung da jeg møtte min første mann. Vi var begge del av en sammenheng, der det var et opphøyd ideal å vente med sex til man giftet seg. Så selv om jeg aldri var skikkelig forelsket, virket det fornuftig å gifte seg, for jeg var oppriktig glad i ham.

Men da jeg møtte min nåværende mann og etter hvert ble bedre kjent med ham, forsto jeg at ekteskapet mitt ikke var slik det burde ha vært. Jeg oppdaget blant annet hvordan det virkelig var å begjære et annet menneske, hvor godt og nytt det var å kjenne på en intens fysisk tiltrekning. Det hadde jeg aldri opplevd før. Jeg oppdaget også at vi hadde mye mer til felles av verdier og syn på livet, enn jeg hadde med min daværende mann. Og ikke minst, var det sterkt å kjenne at følelsene var gjensidige. Så for å gjøre en lang historie kort, endte mitt første ekteskap i en skilsmisse. Riktignok etter flere runder med parterapi og år der jeg prøvde fortrenge følelsene for ham jeg nå er gift med.

Jeg skriver til deg fordi jeg rett og slett ikke vet helt hvordan vi skal forholde oss til denne starten på forholdet vårt. Vi ble stormende forelsket i hverandre, men det var ikke rom for å leve forelskelsen ut. Rammene rundt forholdet var jo helt feil, hvilket er utrolig sårt å tenke på nå i ettertid. Når andre spør om hvordan vi møttes, vet vi ikke hvordan vi skal svare. Vi kan jo ikke fortelle den fulle og hele sannheten.

Det aller såreste og vondeste er når jeg tenker på hvordan jeg en gang skal fortelle barna mine hvordan mamma og pappa møttes og ble sammen. Og at mamma har vært gift før. Det er nok ikke lenge før de eldste barna begynner å spørre om disse tingene. Dette er for øvrig vanskelig å snakke om også for min mann og meg. Jeg tror at vi begge kjenner på en skam over hvordan forholdet kom i stand. Og en sårhet over at vi ikke kan flagge høyt hvor forelsket og tullete vi var da vi møtte hverandre.

Har du noen råd til oss med hensyn til hvordan vi kan leve med denne starten vår? Og hvordan vi etter hvert kan fortelle om det til barna våre? Det hadde vært flott å få noen tanker om dette.