Hun var aldri god nok for foreldrene sine, og nå mener de at de har krav på tett kontakt med barnebarnet.

Jeg ble utsatt for emosjonell omsorgssvikt i oppveksten og slet med psykiske problemer. Uansett hva jeg gjorde, var jeg aldri god nok for foreldrene mine. Det tok lang tid å bearbeide oppveksten, men med tid, behandling og avstand fra dem klarte jeg å få livet på rett kjøl.

Jeg er nå i midten av trettiårene og livet mitt smiler på alle måter. Jeg har en trygg og stabil partner, og for en tid siden fikk vi vårt etterlengtede første barn. Graviditeten var beintøff, med mange komplikasjoner. Og foreldrene mine glimret som vanlig med sitt fravær. Det var selvsagt sårt, men jeg foretrekker det egentlig slik.

Vi ble tidlig enige om at mitt forhold til dem ikke skulle påvirke vår sønns forhold til sine besteforeldre. Så da de ønsket å ha ukentlig kontakt med ham, har vi gjort alt for å legge til rette for det. Og med den største selvfølge invaderer de livet vårt og oppfører seg som om så tett kontakt er deres rett. Jeg føler meg derimot kvalt.

  • Les Frode Thuens svar lenger ned:

For hver gang jeg treffer dem, knekker jeg litt mer. Litt etter litt merker jeg at jeg er på vei til å bli det usikre barnet jeg en gang var, som ikke kom meg ut av klørne til mine foreldre. Hver gang mamma ringer, dør jeg litt innvendig. Bit for bit knekker pappa selvtilliten min ved å få meg til å betvile mine egne sannheter og mine egne følelser.

Jeg har gjentatte ganger forsøkt å sette meg ned med dem for å forklare hvorfor jeg syntes det er vanskelig å forholde meg til dem. Responsen er alltid den samme: Det er jeg som er problemet, og jeg burde ta meg sammen, vokse opp og lære meg å tilgi dem. Og så fortsetter de som før.

Hvor langt skal jeg strekke meg?

Nå sliter jeg med å sove om natten, og jeg får angstreaksjoner i dagene før de skal komme på besøk. Mine følelser for dem skal ikke smitte over på sønnen min, og jeg vil at han skal skape sine egne minner og selv få lov til å skape sitt bilde av dem.

Men til hvilken pris? Hvor langt skal jeg strekke meg for å sikre ham kontakt med besteforeldrene sine? Jeg merker at jeg blir en dårligere mamma når foreldrene mine til stadighet pirker på meg og latterliggjør hvordan jeg velger å oppdra vår sønn. Det gjør at jeg ligger våken om natten med vondt i magen. Jeg duller for mye med ham, jeg burde la ham skrike mer, jeg burde gi ham sukker og ikke være så «nøye» på alt mulig. Heldigvis er det overraskende lett å sette foten ned når det kommer til sønnen vår. Meg selv er det derimot vanskeligere å ta i forsvar.

Mannen min mener at jeg har gjort nok, og at vi skal begrense kontakten, men det er lettere sagt enn gjort. De er begge eksperter på å presse der det gjør mest vondt. De spiller på min samvittigheten i en slik grad at jeg blir selvutslettende. Jeg føler meg på bunnen av bunnen. Jeg er kvalm, utmattet og fortvilet.

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg begrense kontakten og håpe at de med tiden vil akseptere det? Fratar jeg sønnen min et viktig familiebånd hvis jeg nekter dem kontakt med barnebarnet sitt? De er gode med ham, så dette handler egentlig om mine følelser. Hvor langt skal jeg strekke meg, og er det jeg som er problemet her? Burde jeg ta meg sammen for sønnen min sin del? Hvor mye kontakt er akseptabel kontakt når de selv mener en dag i uken er lite, og jeg hadde foretrukket at de holdt seg til et julebesøk?

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement