Folkeretten bør styre utenrikspolitikken

Det er ikke nytt at Norge må velge mellom beskyttelsen av folkeretten og lojaliteten til våre allierte, skriver innleggsforfatteren. Bildet av utenriksminister Espen Barth Eide er fra oktober 2024. Foto: Thomas Fure, NTB

Norge bør i enda større grad enn før uttale seg kritisk til folkerettsbrudd.

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) angripes for sin forsiktighet i kritikken av Donald Trumps militære trusler mot Grønland. Men før jul ble han anklaget for aktivisme i sin fordømmelse av Israels krigshandlinger på Gaza.

Dette illustrerer dilemmaet Norge står overfor: Hvordan forsvare folkeretten når vi også skal holde oss inne med våre allierte, særlig USA?

Grunnleggende betydning

Vi var gjennom en periode med gode vilkår for folkeretten etter slutten på den kalde krigen. Men på et tidspunkt stoppet det opp. Den definitive endringen kom med Russlands anneksjon av Krim i 2014 og invasjonen av Ukraina i 2022.

I Norge har det vært tverrpolitisk enighet om den grunnleggende betydningen av folkeretten for norsk utenrikspolitikk.

I Solberg-regjeringens stortingsmelding om utenrikspolitikken fra 2019 fremheves det at å unngå svekkelse av folkeretten er «Norges fremste utenrikspolitiske interesse». Prioriteringen av folkeretten følges opp av den nåværende regjeringen. I sin Midtøsten-redegjørelse i Stortinget 24. oktober 2024 sa utenriksministeren at vi ikke kan overdrive betydningen for Norge av at vi har en verdensorden basert på folkeretten.

Tolkningstvil

Den norske holdningen reiser for det første spørsmål om hvor mye veiledning folkeretten gir. Tolkningstvil oppstår i mange folkerettslige sammenhenger.

Hvor langt kan man gå i å bekjempe terroristgrupper som befinner seg på en annen stats territorium?

Begår Israel folkemord? Og er det plikt til å arrestere Israels statsminister Benjamin Netanyahu dersom han besøker et av medlemslandene i ICC (Den internasjonale straffedomstolen)?

Men selv om mange tolkningsspørsmål oppstår, ligger de grunnleggende folkerettsreglene fast, først og fremst forbudet mot å bruke militær makt mot andre stater.

Dessuten gir de internasjonale domstolene stadig mer veiledning om hvordan reglene skal tolkes, enten det gjelder Den internasjonale domstolens (ICJ) behandling av søksmålet mot Israel om folkemord eller mot Tyskland om våpenleveranser til Israel.

Nasjonal handlefrihet

Det kan også spørres hvilken rolle folkeretten kan spille i en endret verden med geopolitisk maktforskyvning mot det globale sør og øst, særlig Kina, fremveksten av populisme med dens tro på nasjonale løsninger, økning i antallet autoritære stater og ambisjonen blant enkelte stormakter, særlig USA, om å handle på egen hånd.

Vi ser en folkerett som i mindre grad er basert på substansielle plikter for statene, og i stedet er karakterisert av prosessuelle krav. Et viktig eksempel er Paris-avtalen om klimaet. Den pålegger ikke statene utslippskvoter, men stiller i stedet krav om at statene selv melder inn stadig mer ambisiøse klimamål.

Og på tross av at vi har sett inngåelse av nye folkerettslig bindende konvensjoner de siste årene, er stadig flere avtaler i stedet av politisk karakter, såkalt «soft law».

Vi kan på denne måten få en verdensorden som i større grad bygger på nasjonal handlefrihet, men uten evne til å løse verdens fellesutfordringer, enten det gjelder beskyttelse mot ulovlig maktbruk eller å hindre klimaendringer.

Lojalitet til allierte

Det er ikke nytt at Norge må velge mellom beskyttelsen av folkeretten og lojaliteten til våre allierte.

Norge avsto fra å delta i USAs ulovlige invasjon av Irak i 2003, men unnlot å fordømme invasjonen. Den omstridte humanitære intervensjonen i Libya i 2011 hadde mandat fra FNs sikkerhetsråd til å beskytte sivilbefolkningen. Men Norges deltagelse bidro også til regimeendring, noe som ikke var en del av mandatet.

Spørsmålet om lojaliteten til våre allierte har kommet på spissen ved Vestens ubetingede fordømmelse av Russlands aggresjon, mens fordømmelsen av Israels krigshandlinger har vært langt mer betinget.

Mange medlemsland avsto fra å stemme da FNs generalforsamling skulle ta stilling til Russlands folkerettsbrudd, blant annet ut fra en oppfatning om vestlig dobbeltmoral.

Opptre med troverdighet

Denne globale splittelsen svekker ikke bare kampen mot ulovlig bruk av militær makt. Vi er stadig mer avhengige av statene i sør og av Kina for å løse de andre utfordringene som verden står overfor.

Derfor er det viktig at Norge og andre vestlige land opptrer med troverdighet når de fremhever at folkeretten må følges, og at vi trenger et mer omfattende og forpliktende internasjonalt samarbeid.

I en slik sammenheng er det nødvendig å utfordre og kritisere stater, også våre allierte, når de bryter folkeretten.

Norge bør derfor i enda større grad enn før uttale seg kritisk til folkerettsbrudd.