Folk er forbanna – det har de all grunn til

EGON HOLSTAD

Kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

Fredrik Solvangs TV-program. Debatten i forrige uke markerte startskuddet.

Først bombarderte han seerne med tall, som at det er 644 personer med direktørtittel i helsevesenet vårt, at det har fått gro på seg en skamløs lønnsfest blant dem, at administrasjonen ved helseforetakene vokser, og at alt dette skjer parallelt med at det kuttes massivt i en rekke helsetiltak.

Samtidig minnet han om at leger, psykiatere, psykologer, sykepleiere og helsefagarbeidere sliter med utføre jobbene de er satt til.

De mangler penger, personell og andre ressurser.

Alle har et forhold, og føler et visst eierskap, til helsevesenet. Det angår oss alle.

Derfor blir folk forbanna når det urimelige blir påpekt.

Foto: Jonas Been Henriksen / NTB

I alle virksomheter bør man av og til spørre seg:

Hva er kjerneoppgaven vår? I helsevesenet er svaret enkelt, nemlig å hjelpe dem som trenger behandling. Alt annet er underordnet.

Helsearbeid er, i ren økonomisk forstand, et tapsprosjekt.

Likevel har vi som samfunn blitt enige om at dette er en kostnad vi skal bære – fordi det har en egenverdi.

Det handler om å bygge et samfunn basert på tillit og trygghet, der alle skal vite at de får den hjelpen de trenger når livet røyner på.

Foto: Jonas Been Henriksen / NTB

Likevel har vi i et par tiår nå fått servert den bisarre modellen om at helseinstitusjonene våre er butikk, hvor den hellige gral, New Public Management, er veiviseren, der markedslogikk og en klassisk bedriftstankegang er den ledende.

På veien har til og med språket gradvis blitt infisert, hvor pasienter kalles «kunder», behandling kalles «produksjon», ventelister omtales som «biomasse» og «ordrereserver», og sykehusdrift omtales som «butikk».

For å overvåke og sørge for at «butikken» Helse-Norge går med overskudd, har det derfor blitt ansatt en voksende administrasjon som skal telle tallene, og der lønnsnivået er helt tullete høyt.

Ifølge Aftenposten er det i dag 100 helsedirektører som tjener bedre enn helseministeren. 25 av dem tjener sågar mer enn statsministeren i Norge.

Jonas Gahr Støre har en årslønn på 2,1 millioner kroner.

I Debatten ble det understreket at Helse Nord-direktør Marit Lind årlig soper inn en samlet godtgjørelse på 3,2 millioner kroner i året, parallelt med at institusjonen hennes er midt i en drastisk nedskjæringsprosess.

Over hele landet legges det ned barne- og ungdomspsykiatriske tilbud, det reduseres i sengeposter for både kreftpasienter og psykisk syke, folk får ikke medisiner de trenger for at det er for kostbart og så videre.

Butikken må sette tæring etter næring, må vite. Bortsett fra de på toppen, som heller øker lønningene sine.

Det er dette gapet mellom direktør Salomon og Jørgine Sykepleier folk er forbanna for nå, og det er berettiget harme, som det heter i jussen.

I alle virksomheter bør man av og til spørre seg:

Hva er kjerneoppgaven vår? I helsevesenet er svaret enkelt, nemlig å hjelpe dem som trenger behandling. Alt annet er underordnet.

Helsearbeid er, i ren økonomisk forstand, et tapsprosjekt.

Likevel har vi som samfunn blitt enige om at dette er en kostnad vi skal bære – fordi det har en egenverdi.

Det handler om å bygge et samfunn basert på tillit og trygghet, der alle skal vite at de får den hjelpen de trenger når livet røyner på.

Likevel har vi i et par tiår nå fått servert den bisarre modellen om at helseinstitusjonene våre er butikk, hvor den hellige gral, New Public Management, er veiviseren, der markedslogikk og en klassisk bedriftstankegang er den ledende.

På veien har til og med språket gradvis blitt infisert, hvor pasienter kalles «kunder», behandling kalles «produksjon», ventelister omtales som «biomasse» og «ordrereserver», og sykehusdrift omtales som «butikk».

For å overvåke og sørge for at «butikken» Helse-Norge går med overskudd, har det derfor blitt ansatt en voksende administrasjon som skal telle tallene, og der lønnsnivået er helt tullete høyt.

Ifølge Aftenposten er det i dag 100 helsedirektører som tjener bedre enn helseministeren. 25 av dem tjener sågar mer enn statsministeren i Norge.

Jonas Gahr Støre har en årslønn på 2,1 millioner kroner.

I Debatten ble det understreket at Helse Nord-direktør Marit Lind årlig soper inn en samlet godtgjørelse på 3,2 millioner kroner i året, parallelt med at institusjonen hennes er midt i en drastisk nedskjæringsprosess.

Over hele landet legges det ned barne- og ungdomspsykiatriske tilbud, det reduseres i sengeposter for både kreftpasienter og psykisk syke, folk får ikke medisiner de trenger for at det er for kostbart og så videre.

Butikken må sette tæring etter næring, må vite. Bortsett fra de på toppen, som heller øker lønningene sine.

Det er dette gapet mellom direktør Salomon og Jørgine Sykepleier folk er forbanna for nå, og det er berettiget harme, som det heter i jussen.

Helse Nord har også fått mye tyn for at de nylig ansatte kommunikasjonsdirektøren Kim Hannisdal, uten engang å utlyse stillingen, ga ham 1,85 millioner i årslønn og spedde på med gratis pendlerbolig i byen han skal utføre jobben i, Bodø, så han skal slippe å bo i landsdelen.

For tort og svie ble han også bevilget 12 dagers ekstra ferie. Forgjengeren, Skjalg Fjellheim, hadde samme avtale. Hannisdal fikk bare jekket opp lønnen med 230.000 kroner ekstra, for å bli motivert til å ta den ikke utlyste jobben.

Da bør man ikke bli forundret over at folk flest, og de som jobber nedover i systemet, altså med pasientene, blir skikkelig forbanna. Fordi dette rokker ved både fornuften og folks rettferdighetssans. 

Det hele minner om den kjente satiretegningen, der en haug med direktører står på broen i en diger båt, og langt der nede er det én søkksliten og utmattet person som febrilsk forsøker å ro hele skuta alene, hvorpå én av direktørene forundret utbryter noe sånt som «Her har vi kuttet ned på staben for harde livet, og likevel går bare båten saktere og saktere».

I kjølvannet av Debatten har selvsagt direktørene fått mye tyn. De står heldigvis ikke alene. En rekke folk har derfor rykket ut i offentligheten og beklaget seg over den umenneskelige og harde påkjenningen og mediestormen blant andre styreleder Renate Larsen og direktør Marit Lind har måttet stå i etterpå.

Hilde P. Kvalvik, tidligere kommunikasjonssjef ved Universitetssykehuset Nord-Norge, minner i en kronikk i Bladet Nordlys oss vanlige dødelige om at også toppledere er mennesker, for dem som eventuelt skulle være av den oppfatning av at de er guder. Hun minner oss om «det menneskelige aspektet ved det å sitte på toppen i organisasjoner med viktige samfunnsoppdrag». Og hvor knallhardt det er å bli kritisert i offentligheten.

Øystein Bentzen, tidligere informasjonssjef, går enda et hakk lenger i en kronikk i samme avis, og kaller kritikken en heksejakt, og for liksom å understreke at han vet hva begrepet kommer fra, drar han direkte paralleller til de kvinnene her til lands som faktisk ble henrettet ved å bli brent på bålet for 300 års tid siden. Den angivelige han-heksen Hannisdal tas med i den flammende analogien. 

Det er så fint når en debatt settes litt i perspektiv, så vanlige folk skjønner hva det handler om. Det er også litt rørende. Åh, den som hadde en kjæreste som så på deg med samme ømme blikk som en forhenværende kommunikasjon- og informasjonssjef har når hen omtaler en nåværende kommunikasjonsrådgiver eller direktør.

Kommunikasjonsbransjen er åpenbart kjappe til å ta seg ny lærdom, når et begrep som «heksejakt» blir brukt om kritikk, og det deles ut uironiske og pompøse påminnelser om at direktører er mennesker. 

Det er som å høre ekkoet etter det som etter all sannsynlighet er verdens mest hårsåre og selvhøytidelige menneske i vår samtid, som roper «the worst witch-hunt ever» hver gang han enten blir tatt på fersken i lovbrudd eller blir konfrontert med kritikk overhodet. Nå har vi altså fått amerikanske tilstander i Kommunikasjonsbransje-Norge.

Jeg håper og tror at både Larsen, Lind og Hannisdal tåler å stå i en offentlig debatt, der pressen har stilt noen helt betimelige og høyst legitime spørsmål om det mange oppfatter som hodeløs pengebruk av fellesskapets midler.

Hvis det attpåtil var sånn at noen av de topplønnede i administrasjonen hadde fått et akutt behov for psykisk helsehjelp (som jo kan skje den beste, uansett stilling eller lønn) som følge av stormen av kritikk, ville de kanskje oppdaget hvilken praktisk betydning det har å legge ned en haug psykiatriske helsetilbud, med påfølgende fristbrudd og årelange ventetidskøer.

Tjener du over tre millioner i året slipper du uansett å forholde deg til slikt, da det bare er småpenger å kjøpe tjenestene privat, eller dra ei uke på spa i Italia. Det er mye god hjelp i god mat og drikke og fint vær. Dette er likevel ikke hverdagen for dem som har havnet i utenforskapet, som er uføre av helsesituasjonen sin, eller de på annet vis har behov for hjelp av det offentlige. 

I et febrilsk håp om å stilne kritikken, har Marit Lind i en kronikk beklaget at hun i nevnte TV-debatt insinuerte at det ikke var nok bra folk i Nord-Norge, slik at man ble tvunget til å hente opp folk sørfra, til skyhøye lønninger. 

Hun får nå også drahjelp fra kollega Hannisdal, som åpenbart også føler at de nå må reise kjerringa i offentligheten, få folk med seg. 

Han sier nå fra seg 110.000 kr av årslønnen si, og går ned fra 1,85 til 1,75 millioner kroner. Dette for å forhindre «den uro som kan svekke min og Helse Nords mulighet til å utføre arbeidet». Hilsen den som har kommunikasjon som fremste profesjon. 

På søndag er det TV-aksjonen. Kanskje han kan oppfordre alle andre topplønnede i helseforetakenes administrasjon til å gjøre det samme. Alle monner drar.