Flere kan bli universiteter, men risikerer vi å svekke forskningsmiljøene?

Internasjonalt finnes det ingen omforent definisjon av hva et universitet er, skriver Kristin Vinje. Her er et bilde fra Frederikkefontenen på Blindern, Universitetet i Oslo. Foto: Amanda Pedersen Giske, NTB

Flere kan snart kalle seg universitet – men til hvilken pris?

I Norge har vi i dag elleve universiteter. Universitetene er nokså ulike. De skiller seg fra hverandre i profil, studieportefølje og studentmasse.

Likevel har de én viktig ting til felles. Alle har vist at de oppfyller de strenge kravene som må innfris for å bli – og forbli – et universitet.

Dette bidrar til å sikre at samfunnet kan ha tillit til at utdanningskvaliteten holder et høyt nivå.

Må søke

Med universitetsstatus får institusjonen akkrediteringsmyndighet til å selv opprette utdanninger på alle nivåer.

I Norge er dette i praksis den største formelle forskjellen mellom universiteter og høyskoler eller vitenskapelige høyskoler. Dersom en høyskole eller vitenskapelig høyskole ønsker å endre institusjonskategori til universitet, må den først søke Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut).

Internasjonalt finnes det ingen omforent definisjon av hva et universitet er. Universitetsbegrepet varierer betydelig mellom land, både i formelle krav og institusjonell praksis.

Det er ventet at flere høgskoler vil søke om å få status som universitet i årene fremover, ettersom regjeringen fastsatte nye kriteriene for å bli universitet, med virkning fra 1. januar 2025. Nokut mener de nye kriteriene innebærer en forenkling og tydeliggjøring av regelverket, men vi har samtidig påpekt at noen av endringene kan føre til en svekkelse av kvaliteten.

En av de mer vesentlige og omtalte endringene er at kravet til minimum antall doktorgradsprogrammer senkes fra fire til ett. Samtidig kreves det at doktorgradsprogrammene skal dekke vesentlige deler av institusjonens faglige virksomhet.

Innvirkning på flere nivåer

For en institusjon som kun tilbyr utdanninger innen ett fagområde, for eksempel økonomi, vil det da holde med ett doktorgradsprogram. For en institusjon med en bredere faglig portefølje, for eksempel økonomi, lærerutdanning og sykepleie, vil det derimot kreve flere programmer.

Solide og stabile doktorgradsprogrammer er viktige for utdanningskvaliteten ved hele institusjonen. De er tett koblet til forskning, og kunstnerisk og faglig utviklingsarbeid, og bidrar også til å styrke og rekruttere til fagmiljøene. Dette har igjen betydning for kvaliteten på bachelor- og masterutdanningene som tilbys. Derfor er doktorgradsutdanningene en vesentlig del av det som vurderes når en høyskole eller vitenskapelig høyskole søker om å bli akkreditert som universitet.

Så kan man spørre seg: Gir færre doktorgradsprogrammer som krav for å bli universitet automatisk dårligere utdanningskvalitet? Jeg mener i utgangspunktet ikke det.

Det er likevel utfordringer knyttet til hvordan regelverket er utformet, særlig når det gjelder sammenhengen mellom doktorgradsprogrammene og akkreditering som universitet.

Faglig hensyn

Det noe vage kravet om at doktorgradsprogrammene skal dekke «vesentlige deler» av institusjonens faglige virksomhet, gir et incentiv til å utvikle programmer strategisk for å oppfylle kriteriene.

Vi kan se for oss at doktorgradsprogrammer strekkes så langt som mulig for å dekke institusjonens faglige virksomhet, heller enn at det utvikles flere programmer med tydelig avgrensning og indre faglig sammenheng. En slik utvikling, der programmer opprettes ut fra institusjonsstrategi snarere enn faglige hensyn, vil være uheldig.

Videre er også kravene til opptak og gjennomstrømming av doktorgradsstudenter endret. Når det gjelder disse kvantitative kravene, skal ikke Nokut lenger vurdere hvert program for seg, men se på institusjonen som helhet. Vi får dermed ikke mulighet til å vurdere stabiliteten i det enkelte doktorgradsprogrammet, noe som har vært viktig for å sikre et forsvarlig læringsmiljø og stabilitet i fagmiljø og forskning.

Dette kan føre til en reduksjon i antall faglige ansatte tilknyttet hvert enkelt doktorgradsprogram, og i forlengelsen et svakere fag- og forskningsmiljø.

Følger med

Den utilsiktede konsekvensen av disse endringene er at doktorgradsutdanningene ved norske universiteter kan bli svakere enn de har vært. Dette vil igjen kunne påvirke kvaliteten ved hele institusjonen.

Nokut vil følge med på utviklingen gjennom akkrediteringer, tilsyn og evalueringer.

Målet er å sikre at studenter og samfunnet kan ha tillit til at norske utdanningsinstitusjoner og studieprogrammer holder et godt nivå. Dersom vi mener at kvaliteten ikke er god nok, vil vi følge det opp.