Flau vind fra Einar Lie

Einar Lie (bildet) avslører at han ikke kan like mye om havvind som økonomisk historie, og det fortjener en oppklaring, skriver innleggsforfatteren. Foto: Dan P. Neegaard

Einar Lie har en manglende forståelse av havvindens forutsetninger i Norge og staters rolle i energiomstillingen. Prisreduksjoner kan også gjøre dystre spådommer til skamme.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Professor Einar Lie er fast leverandør av interessante bidrag i Aftenposten, men hans siste tekst om havvind fortjener motstand. Lie driver gjøn med to utsagn fra statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) om havvind: at vår lange kystlinje gir naturlige forutsetninger for havvind, samt en sammenligning med starten på oljeeventyret.

Det er lett å angripe disse argumentene, særlig for Lie, som er professor i økonomisk historie.

Lie mener at det er meningsløst å sammenligne de naturgitte forutsetningene som kysten vår gir for havvind, med de tradisjonelle kystvirksomhetene som har vært de viktigste for Norge de siste hundreårene: fisk, tømmer, sjøfart, vannkraft og olje.

Lie avslører at han ikke kan like mye om havvind som om økonomisk historie, og det fortjener en oppklaring.

Naturgitt fordel?

Norges lange kystlinje gir en fordel fordi vinden blåser på ulike tidspunkter langs kysten. Det gjør at havvind ikke ødelegger for seg selv – prisen i nord vil ikke trekkes ned av høy produksjon i sør, eller omvendt.

Sammenligningen med oljeeventyret halter. Koblingen er likevel relevant. Norge har en offshoreindustri i verdensklasse, godt posisjonert til å ta markedsandeler i havvind. Det gjelder særlig flytende havvind, som er en umoden teknologi.

Norske aktører har unik kompetanse på å lage høyteknologiske løsninger over og under vann. Norske selskaper eksporterte for 27 milliarder innen havvind i 2023. Det utgjorde en global markedsandel på 10 prosent. Man kan nesten snike seg til å kalle det en naturgitt fordel?

Dessuten ser Lie vekk fra at politiske virkemidler har en helt sentral rolle i energiomstillingen. Det er jo grunnleggende sett den aktive næringspolitikken Lie virker å ha et problem med, i likhet med andre som kritiserer pengebruk i omstillingspolitikk.

Det denne typen argumenter ser helt vekk fra, er at energiomstillingen i sin essens er politisk styrt. Den er kommet på plass på grunn av reelle behov for klimakutt, og den må akselereres fordi kuttene må komme raskt. Stater må bidra til å sette fart. Det er nettopp det som skjer, over hele verden.

Politisk drevet omstilling

Siste fornybar-rapport fra det Internasjonale energibyrået (IEA) forteller hvor avgjørende politisk drevet omstilling er: På verdensbasis vil 84 prosent av utviklingen av ny fornybar kraft frem mot 2030 være politisk drevet, mens 16 prosent vil være markedsdrevet.

Dette trekkes opp av Kina, som satser tungt. Men også i Europa vil 77 prosent av ny fornybar energi være politisk drevet – med fordelaktige reguleringer og støttemekanismer.

Lie har selvsagt rett i at flytende havvind er dyrt. Denne prisen kan falle, slik vi har sett med solkraft og vind på land. Den samme IEA-rapporten forteller at kinesiske havvindturbinprodusenter i slutten av 2020 laget turbiner som kostet 80 prosent av de amerikanske og europeiske. I første halvår i år lager de turbiner som koster en tredjedel.

Hvis kineserne kan lage så mye billigere turbiner i løpet av så få år, slik de også har laget mye billigere solcellepaneler, vil prisene falle.

Det kan bane vei for et havvindeventyr, likevel.