Fire av fem planoverganger er uten sikring. Ivar Staale Langholen mistet livet på en av dem.

ELVERUM (Aftenposten): De siste ti årene har ti mennesker mistet livet på en planovergang. I sommer skjedde det på nytt. Og familien som er igjen, må fortsette å bruke den.

Hjemme på ranchen synes Anne Karin Straume Langholen at hun kan høre togets tuting fra den andre siden av Glomma både tydeligere og lengre nå.

– De skal egentlig tute i fire sekunder. Det har de ikke gjort før. Men nå kan jeg telle: Én ... to ... tre ... fire. De har skjerpet seg litt.

Vi møter henne og familien i august like ved togskinnene der ektemannen Ivar Staale Langholen (55) tre uker tidligere mistet livet.

Han som alltid gikk med støvler og cowboyhatt. Som skrev kjærlighetssanger til kona. Som barnebarna kalte «Grandpa». Som var overhodet i den store flokken. Som skulle gjenforene det gamle bandet.

Foto: Privat

Slik ble det ikke.

Fortsatt kan familien finne bildeler i gresset rundt togskinnene. Lukten av brent olje ligger ennå i luften.

Smellet familien ble vitne til, vil de aldri glemme.

Nå forteller de om hvordan de mistet Staale på en av de mange hundre usikrede planovergangene i Norge.

Ulykken

Det er juli. Staales sønn Aron Langholen og hans samboer Lene Søstuen har kjøpt seg tomt like ved togskinnene på den andre siden av Glomma fra stedet der Staale og Anne Karins ranch ligger. Det er nesten så de kan vinke over til hverandre. Nå har de samlet familie for dugnadsarbeid.

Like ved tomten ligger en planovergang planovergang Der vei krysser jernbane på bakkeplan.på togskinnene. Den er usikret. Det vil si at den ikke varsler togets ankomst med lyd, lys eller bom. Den har kun et skilt: «Stopp, se, lytt etter tog». I tillegg tuter toget for å varsle at det nærmer seg.

Planovergangen må de krysse for å komme seg til og fra hovedveien og omverdenen.

Under en kaffepause i dugnadsarbeidet hører de toget komme. Samtidig kommer Staale kjørende fra den andre siden av veien – farlig synkront.

Familien rekker å snu seg og blir vitne til noe de aldri vil glemme.

Toget tuter vilt. Nødbremsen kobles inn. Staale forsøker å rekke over planovergangen.

Men tiden er for knapp. Toget treffer Staales bil med voldsom kraft på planovergangen. For øynene på familien kvestes bilen, og Staale slenges ut i luften.

Familien forstår raskt at dette ikke ender godt.

Både politi, Statens vegvesens undersøkelsesgruppe og Havarikommisjonen undersøker saken. Etterforskningen så langt tilsier at dette var en tragisk ulykke. Ingen har heller vært mistenkt i saken, ifølge politiet.

Aftenposten har informert føreren av toget om saken. Hverken lokfører eller SJ ønsker å kommentere.

Dermed spør familien seg: Kunne det hele vært unngått hvis planovergangen var sikret?

Og ikke minst:

Hvordan blir det å leve med planovergangen i årene fremover?

Kun én av fem er sikret

I dag finnes det 1624 planoverganger som er i bruk på strekninger der det går tog i rute.

Hele 1273 av disse er uten sikring, slik som overgangen der Staale døde. Kun 351 planoverganger har veisikringsanleggveisikringsanleggDet kan være i form av lys, lyd eller bom.

Der det ikke er noen sikring, er det opp til hver enkelt å vurdere om det er trygt å passere. I flere tilfeller har ikke dette vært nok:

De siste ti årene har ti mennesker mistet livet i ulykke på en planovergang. I halvparten av tilfellene har det skjedd på en usikret overgang.

I tillegg kommer Staales dødsfall. Det skjedde på Rørosbanen. Der har tre andre dødsfall skjedd. Dermed er Rørosbanen både strekningen med flest usikrede planoverganger og flest dødsfall.

Toget traff Staales bil med voldsom kraft på planovergangen. Foto: Emilie Holtet, NTB

Hvor neste ulykke kommer til å skje, er det umulig å si noe om, ifølge Bane Nor.

Men skal vi tro tallene, vil det skje igjen.

Så hvorfor kan man ikke bare fjerne dem?

Ønsker å legge ned alle

Det er Bane Nor som har ansvaret for Norges jernbanenett. Dermed er det også de som har ansvaret for alle planoverganger.

– All den tid det finnes planoverganger, vil det innebære en viss risiko å krysse jernbanen. Derfor vil vi helst fjerne alle planoverganger, forteller prosjektleder i Bane Nor Pål Buset.

Men slikt koster – både tid og penger. Det siste har de fått mer av, og de kommer også til å trenge det i årene som kommer, sier Buset.

– I tillegg trenger vi tid: Både til å få gjort jobben når det ikke kjører tog, og til prosesser med grunneiere og de som har rett til å bruke planovergangene. Særlig det siste tar ofte lang tid.

– Når man vet at liv går tapt på slike overganger, hvorfor eksproprierer dere ikke oftere eller gjør annet for å sikre at de legges ned?

– Ekspropriasjon Ekspropriasjon Ekspropriasjon er å bli tvunget til å gi fra seg eiendomsrett eller andre formuesrettigheter mot full erstatning. Ytelsen av erstatning skiller ekspropriasjon fra konfiskasjon. Kilde: SNLoppleves som en inngripende prosess for grunneierne og rettighetshaverne som blir berørt, siden de må gi fra seg grunn og rettigheter ved tvang, til det offentlige, forklarer Buset.

De berørtes rettssikkerhet står sentralt, sier han.

– Det påvirker den totale tiden prosessen tar.

Prioriteringslisten over planoverganger er lang. Hva som skjer med planovergangen der Staale døde, er usikkert. Familien selv ønsker den fjernet.

– Det er forferdelig, det som har skjedd. Jeg skjønner at de ønsker dette. Men politiet skal konkludere, og Havarikommisjonen skal skrive sin rapport med anbefalinger om hva vi skal gjøre videre. Så vi kommer til å gjøre nye vurderinger av dette, sier Buset.

– Vil det si at det ikke er utelukket at det kan skje noe med den?

– Nei, vi kommer til å se på det. Og ønsket vårt er jo å legge ned den. Ja, å legge ned alle. Men med tanke på at saken er under etterforskning, kan jeg ikke si hvor på listen den er.

Planovergangen må familien fortsette å krysse for å komme seg til og fra omverdenen. De ønsker andre, tryggere alternativer. Foto: Stein J. Bjørge, Aftenposten

Ventetiden

Dermed kan ikke familien annet enn å vente.

– Man blir lei seg og sint. Vi får jo ikke gjort noe med den, sier Lene.

Ulykken fortsetter å gå som klipp i sakte film i hodet på dem. Angsten sitter i.

Aron og Lene har ett barn og ønsker seg flere. Men å la dem vokse opp like ved planovergangen synes de er skummelt. Foreldrene til Lene, som bor like ved, må også fortsette å bruke overgangen for å komme til sitt tun.

Om det var bommer der, hadde det gått greit, mener de. Men aller helst ønsker de at planovergangen fjernes. Nå har paret gjort et valg, forteller Lene:

– Vi flytter ikke dit før noe skjer med den overgangen.

Foto: Stein J. Bjørge, Aftenposten