Finnmark er ikke et museum

På kartet ser det ut som om Finnmark ligger langt unna alt, men i virkeligheten står vi som bor her, midt i en ny europeisk virkelighet, skriver Helle Kamstrup. På bildet: Gamvik i Finnmark. Foto: Tom Kolstad

Samtidig som omverdenen oppdager Finnmark, risikerer vi som bor her, å bli presset ut.

Gjett hvor jeg bor? Min nabo til høyre er tysker, til venstre en danske og tvers over gaten bor det en pensjonert finsk lærer.

Jeg bor i Gamvik, helt nordøst i Norge, i Finnmark. På kartet ser det ut som om vi ligger langt unna alt, men i virkeligheten står vi midt i en ny europeisk virkelighet. Europeere har begynt å vende blikkene og investeringene sine mot nord.

Stadig flere eiendommer kjøpes opp som ferieboliger i såkalte «coolcation»-områder. Det handler om å søke seg bort fra hetebølger, stress og trengsel – og i stedet finne ro, ren luft og storslått natur.

Men samtidig som omverdenen oppdager Finnmark, risikerer vi som bor her, å bli presset ut. Vi opplever en snikavvikling av levd liv, et dreneringspunkt hvor ferieboliger, luftige investeringer og turismens Airbnb-logikk tømmer bygdene for dagligliv.

Og det skjer i en landsdel som allerede har kjempet seg tilbake fra historiens randsone.

Et sårbart landskap, et seigt folk

I 1944 ble nesten hele Finnmark ble brent ned av den tyske okkupasjonsmakten. Da røyken la seg, sto folk igjen med ruiner, minner og vilje. I mange tilfeller, bokstavelig talt med nevene som verktøy, bygde de opp igjen samfunnene. Menneskene her oppe har vist en rå styrke, en sjelelig seighet som ikke låner seg lett til overskrifter, men som fortjener respekt.

Når man bor i Finnmark, vet man hva det vil si å holde ut, bygge, samle fellesskap i stormen. Men vi trenger mer enn heder og honnør. Vi trenger handling. Vi trenger politisk vilje til å sikre levekår, bosetting og fremtid.

Et levende liv må få vilkår for å puste

Det koster. Ikke bare å leve her, men å komme seg hit. De høye prisene på flybilletter til og fra Finnmark er blitt en hemsko for bosetting og tilhørighet. For unge som ønsker utdanning eller arbeid, for besteforeldre som vil følge opp barnebarna sine på Østlandet, for helsetjenester og daglige reiser er prisnivået en reell barriere.

Derfor må det komme en fast og rettferdig ordning med lavere flypriser for fastboende i Finnmark, på linje med den man har på Kanariøyene. Der gis det betydelige rabatter til øyboere, nettopp fordi myndighetene forstår at geografisk beliggenhet ikke skal være en sosial og økonomisk ulempe.

Norge har de samme forutsetningene for en slik ordning. Det er ikke bare spørsmål om reiselyst, men om rettferdighet, mobilitet og utvikling.

Vi må kunne leve her uten å føle at vi står i gjeld til resten av landet. At det skal koste mer å komme hjem fra en begravelse i Oslo enn det koster å dra på langhelg fra Oslo til Sør-Europa, er ikke holdbart. Her trengs det ny politikk, med forankring i det livene våre faktisk koster.

Kysten og Barentshavet er ikke bare en kulisse

Finnmark er ikke bare fjell og fjord. Det er porten til Barentsregionen, og en del av Norges fremtidige mat- og ressursforvaltning. Kystsamfunnene er livsnerven i denne landsdelen, men fiskeriet – selve grunnsteinen i mange bygder – sliter. Særlig små og mellomstore båter og familiedrevne fiskebruk er under stadig press fra endrede kvoteregler, strukturpolitikk og sentraliserte ordninger.

Fiskeripolitikken må sikre lokal verdiskaping og hindre at rettigheter flyttes bort fra de menneskene som faktisk bor og arbeider langs kysten. Det må satses på lokalt eierskap og på de mindre, men ikke belastende båtene. For det er nettopp disse som holder samfunn i live, som skaper arbeidsplasser og som bevarer den kunnskapen og kulturen som gjennom generasjoner har formet Finnmark.

Et eksempel: En fisker i Berlevåg med sjark og lokal leveranse har i dag færre incentiver og dårligere rammevilkår enn et stort rederi som eksporterer fisken ubearbeidet ut av regionen.

Hva sier det om våre prioriteringer? Hvor ble det av prinsippet om at fiskeressursene skal komme kystbefolkningen til gode?

Kirker som kraftsymboler

Midt i det som er gjenreist, står kirkene. De ble bygget som fellesskapsprosjekter, som åndelige og sosiale samlingspunkt, og de ble reist med den samme seige viljen som resten av landsdelen.

I mange bygder er kirken ikke bare et gudshus, men selve hjertet i lokalsamfunnet. Der døpes barn, der vigsles unge par, der minnes de vi har mistet. Det er rom for tro og tvil, for sorg og glede, for menneskemøter på tvers av livssyn.

Likevel står kirkene i Finnmark i dag i fare. Kommunene, som allerede sliter med pressede budsjetter, har ikke råd til vedlikehold og renovering. Samtidig er nesten ingen av kirkene her kommet på Riksantikvarens verneliste, og dermed faller også muligheten for økonomisk støtte bort.

Vi må våge å si det rett ut: Den arkitektoniske og historiske betydningen av gjenreisningskirkene i Finnmark er en nasjonal kulturarv. At dette ikke gjenspeiles i Riksantikvarens prioriteringer, er et svik mot både historien og fremtiden.

Hvis vi lar kirkene forfalle, fjerner vi samtidig viktige rom for fellesskap. For mange er kirken det eneste offentlige rommet i bygda, der mennesker møtes på tvers av alder, språk og bakgrunn. Den er mer enn et religiøst bygg – den er et kulturelt og sosialt nav i lokalsamfunnene.

Vi må se kirkene som det de er: levninger av motstandskraft, gjenreisning og fellesskap. De må vernes, ikke bare fysisk, men også økonomisk og politisk.

Fremtiden formes nå

Det finnes en forestilling om at Finnmark er langt unna. At det er en landsdel som «kan vente». Men Finnmark kan ikke vente. Vi trenger ikke flere festtaler, vi trenger tiltak.

Vi trenger:

• En ordning med rimelige flypriser for fastboende.
• En fiskeripolitikk som styrker lokalt eierskap og de små båtene.
• En bevaringsplan for gjenreisningskirkene i Finnmark, med nasjonal prioritet og ressurser.
• En aktiv distriktspolitikk som bremser snikavviklingen av bosetning i nord.
• Et oppgjør med kortsiktig næringspolitikk som prioriterer storskala og fjerner beslutningsmakt fra lokalsamfunnene.

Finnmark er ikke et museum. Det er ikke en kulisse for klimaturisme eller et eksotisk vedheng til velferdsstaten. Finnmark er et levende samfunn, formet av historie, fellesskap og kamp. Og det vi trenger aller mest nå, er å bli sett som det vi faktisk er: en avgjørende del av Norges nåtid og fremtid.

Det er på tide at sentrale myndigheter tar det ansvaret som følger med nasjonalt fellesskap. Et fellesskap som ikke bare skal være symbolsk, men konkret og rettferdig.

Og vi har tenkt å bli her. Men det krever at Norge vil det samme som oss.